Rekk opp en hånd hvis du begynner å bli litt sliten av en skjerm!
Rekk opp en hånd hvis du begynner å kjenne at du savner kollegaene dine og den uformelle samtalen. Nå begynner vi å bli litt slitne, folkens, av denne maraton’en som koronaen har påført oss.
Men, du, vi skal klare den siste etappen også, ikke sant?!
Og da har jeg et forslag: tenk litt ut av boksen nå. Tenk at den neste ledergruppen kan foregå ute i denne fantastiske naturen som vi har til rådighet her i Norge. Eller for eksempel en teambuilding. Tenk på alt det kule vi kan finne på ute!
Hele selskaper kan jo faktisk samles ute, og likevel ha plass til to meters avstand.
Jeg skreddersyr opplegg, jeg.
Og jeg lover deg:
Jeg skal motivere og inspirere alt jeg kan, slik at vi bygger fellesskap selv i disse skjermtider, og kommer oss gjennom denne siste etappen også.
Og så kan vi glede oss til dette er over!
Ring meg: 98 66 70 84
Hva skal til for å skape en kreativ og innovativ kultur i et selskap?
Det er selvfølgelig mange ting.
I dag har jeg lyst å dele en inspirasjon som jeg fikk for mange år siden av selveste John Cleese i Monty Python. Det ligger et foredrag på YouTube med John Cleese som heter Creativity in Management. Der snakker han blant annet om to ulike modus, åpent og lukket.
…en kultur der alle sammen tørr å bevege seg fra det kjente til det ukjente.
Jeg tenker det er direkte overførbart til selskaper som ønsker å være fremoverlente og innovative. Det å skape en kultur der alle sammen tørr å bevege seg fra det kjente til det ukjente. En kultur der det er høyde under taket, rom for å feile, og ikke minst: et stort mangfold.
Det er med på å skape en innovasjonsmentalitet.
A’en står for ATTENTION, I’en står for INTEREST, D’en står for DESIRE og A’en til slutt står for ACTION.
AIDA
Attention handler om å vekke nysgjerrighet. Få den fingeren til å stoppe [å scrolle], og det skjer på veldig kort tid. Det betyr at det første sekundet betyr ekstremt mye. Når de så har stoppet, så må de skjønne at her er det noe innhold som er interessant; de må få en interesse. Og så har de etterhvert begynt å følge deg, de ser at: «dette liker jeg. Disse folkene digger jeg!»
Desire. «Dette er min flokk. Jeg heier på dem». Og til slutt er vi på Action, og de har kanskje til og med kjøpt et juletre av dere! (juletreprodusenter i salen).
Call to action!
Så det å tenke slik som markedsførere gjør, det er rett og slett å vekke interessen, nysgjerrigheten, sånn som den der nysgjerrige hjorten der øverst. Så skal de bli interessert, så skal de ta på hjertet der, og digge! Og så skal de rett og slett handle til slutt. Enten det er å fysisk handle, eller det er trykke like eller dele og kommentere.
Action!
Helt fra vi levde inni huler i steinalderen har vi sittet rundt et leirbål og fortalt historier til hverandre.
Vi mennesker, vi ER historier!
Det er derfor det har så enormt stor effekt.
Tenk deg en eller annen post du har sett på sosiale medier som har gjort noe med deg. Ofte har det vært en eller annen form for historie. Et eller annet som har vekket noen følelser i deg, enten du har blitt sint, provosert, glad, trist eller en annen følelse. Det handler om å vekke følelser hos folk.
Så ta dem med deg rundt leirbålet!
Gi dem gode opplevelser.
Og gi dem lyst til å følge dere.
Du kan like det eller ikke like det, men det er faktisk sånn at oxytocin blir aktivert når vi får likes på en post vi har laget. Vi blir litt ekstra glade inni oss. Faren er jo at vi blir avhengige av det, og det vet vi også at veldig mange blir. Det er mange sider med dette, og det er ikke bare positivt med sosiale medier. Jeg er ikke noen sånn sosial medie-evangelist som går grundt og sier at det er helt topp alt sammen, langt i fra. Vi har mye å debattere og diskutere.
Men vi har nå en gang fått sosiale medier, og vi har dermed en helt gratis markedskanal. Så hvis du bruker det klokt, kan du få enormt gode effekter av det!
Ta kontakt for rådgivning eller kurs om sosiale medier.
Når jeg har kurs for ledergrupper snakker jeg om hvordan de kan bli tryggere, og ikke minst, tydeligere som ledere.
Men jeg snakker også om hvordan de kan få flokken sin med seg mot nye høyder, for å skape en enda mer lønnsom bedrift.
Får du flokken din med deg mot felles mål har dere større sjanse for å lykkes med lønnsomhet og vekst.
Hvordan skal dere kommunisere for å skape verdi?
For det handler jo altså om å gi følgerne dine noe verdifullt.
Noe som gjør at de har lyst til å følge dere?
Den tid er forhåpentligvis, eller egentlig, snart forbi at vi bare legger ut bilder av hva vi hadde til frokost i dag. Det var en periode husker jeg (det er litt sånn ennå…): De der tærne med et glass vin på ferie i Spania…vi er litt leie av det!
Det gir egentlig ikke så veldig mye verdi, gjør det vel?
[PS! opptaket er gjort før korona]
Det viktigste er å ikke brøle.
Og med brøling mener jeg for eksempel reklamekampanjer som føles som spam. Hvis vi får i trynet stadig vekk reklame for et eller annet produkt som vi overhodet ikke er interesserte i.
Det kaller jeg for brøling.
Det handler om å gi følgerne dine noe verdifullt.
Alt handler om kommunikasjon.
Det går ikke an å ikke kommunisere.
Du kommuniserer når du sitter i et møte, selv om du kanskje ikke sier ett eneste ord. Du kommuniserer med øynene dine, med munnen, med skuldrene, med hendene, med føttene, ja til og med klærne dine kommuniserer du med.
Alt du kommuniserer påvirker dine medmennesker.
Det er derfor det er så viktig å lære noe om hvordan kommunikasjon fungerer, og hvordan du kan bruke det til å påvirke best mulig.
I natt har jeg altså sovet ute i skogen helt alene for første gang i mitt liv. Jeg var veldig spent på forhånd, hvordan det skulle gå når mørket falt på. Men jeg satt der med bålet og det ble mørkere og mørkere, og jeg var ikke redd en plass. Fullstendig ro!
Rekreasjon og en deilig timeout.
Og en enorm mestringsfølelse!
Det å gjøre slike ting som man egentlig er litt redd for, og likevel gjøre det…å kjenne på den mestringsfølelsen, det tror jeg er viktig å gjøre i livet.
Vi kan så lett la være!
Men da vil vi aldri kjenne på hvor enormt stolte vi blir av å faktisk ha våget.
Så her ligger jeg altså i hengekøyen tidlig om morgenen. Jeg har sovet godt, våknet litt innimellom. Men du og du, så fantastisk det er å våkne til dette!
Nå har jeg lyst til å utfordre deg til å gjøre noe som du egentlig alltid har hatt lyst til å gjøre, men ikke helt har våget ennå:
GO FOR IT!
Lykke til!
På Instastory i går så ba jeg om tips til tema for dagens Fredagspåfyll, og et av svarene jeg fikk var ordet ensomhet.
Det tror jeg det er viktig å snakke om nå.
For hva har pandemien gjort med oss mennesker?
Sosial distansering. Hva gjør det med oss?
Undersøkelser sier at det er urovekkende mange flere som nå er ensomme. Jeg snakker med mange bedriftsledere som sier at noe av det vanskeligste nå, det er å jobbe med fellesskapsfølelsen. Vi begynner å bli lei av Teams-møter.
Kanskje vi da skal tenke litt annerledes?
Kanskje vi skal sette det i struktur også?
At man en gang i uka har en fast møte plass i parken.
Kanskje en kan ha picknick? Kanskje en kan gå på tur?
Å ha møter ute i frisk luft sammen. Det går an.
Å ha møter i frisk luft sammen.
Vi trenger hverandre. Vi trenger de uformelle samtalene. Vi trenger å se hverandre i øynene, ikke bare via en skjerm.
Vi trenger det mer enn noen gang.
Tusen takk for tipset til deg som kom med forslag til tema.
Ta gjerne en diskusjon rundt omkring i bedriftene og i hjemmene.
Hvordan har vi det, egentlig?
Vi skal klare det fremdeles, ikke sant?
God helg!
Nå skal du få høre en historie om frykten for endring.
For mange år siden så var det en kar på Bryne, der jeg kommer fra, som hadde lyst å starte restaurant. Det fantes ikke restaurant på Bryne på den tiden. Dette måtte tas opp i kommunestyret, og i følge denne historien, så var det en kar som reiste seg opp i kommunestyret og var veldig i mot at man skulle starte restaurant på Bryne. Han sa de bevingede ord:
Her på Jæren ede me heima!
Om denne historien er sann, det er jeg faktisk ikke helt sikker på, men kanskje noen av seerne kan fortelle meg det?
Uansett så handler jo dette om redselen for forandring.
Vi vil helst ha det sånn som vi alltid har hatt det.
Man skal ikke komme her og finne på noe nytt, for det kan jo være litt skummelt.
Men det som har skjedd nå, i denne koronakrisen, som vi har vært gjennom, og egentlig fremdeles står ganske midt oppi, det er jo at vi har vært nødt til for å endre oss!
Plutselig så kan de aller fleste av oss håndtere både Teams og Whereby og Zoom og jeg vet ikke hva, av disse digitale plattformene. Og det viser oss altså at vi kan endre oss ganske kjapt hvis vi bare må.
Kanskje vi kan ta litt lærdom av det?
I alle fall så vet de aller fleste jærbuer nå at vi har mange restauranter på Bryne, og de fleste av oss spiser ikke bare hjemme lenger!
God fredag!
Covid-19, hva nå?
Hjemmekontor har gjort noe med fellesskapsfølelsen vår.
Og vi vet at tilhørighet og fellesskap er vesentlig for hvert enkelt menneskes trivsel.
Hva blir det viktig å tenke på framover nå i organisasjoner rundt omkring, sett i lys av covid-19?
Jeg tror det blir viktig å jobbe med organisasjonene og enkeltindividenes resilience; motstandsdyktighet eller robusthet. Jeg tror det blir viktig å jobbe med både en styrke og en fleksibilitet. En må jobbe med å skape organisasjoner som er mer agile, som er mer fleksible i tankegangen.
Vi kan lære noe av ungdommen!
Siste undersøkelser sier at the millennials har taklet covid-19 bedre enn oss «gæmliser.» Så la oss ta litt lærdom av disse unge, som kanskje er litt mer fleksible enn oss og litt mer åpne.
Kan vi alle sammen prøve å bli litt mer åpne og fleksible oppi topplokket her?
Siste Fredagspåfyll før sommeren tar jeg ute på balkongen i deilig sommervær! Jeg håper denne Norges-sommeren skal bli sånn varm og god hele tiden!
Det har vært en spesiell vår med lite foredragsoppdrag, men heldigvis med kommunikasjonsrådgivning. Til høsten kommer jeg til å ha klar et helt flunkende nytt foredrag basert på den nydelige historien jeg fortalte om i Fredagspåfyll nr. 41. 1-2-3 ubuntu! Den handler om en afrikansk livsfilosofi og tenkemåte som har sin opprinnelse i Sør-Afrika, som er veldig, veldig vakker. Og som man kan lære mye av, spesielt når det gjelder hvordan vi kommuniserer med hverandre. Hva slags kultur vi har på arbeidsplassen. Og hvordan vi ønsker å påvirke omgivelsene våre.
Nå håper jeg at du skal få en deilig sommerferie.
Jeg har lyst å komme med en liten anbefaling helt på tampen her:
det er å høre på podcasten til Elaine Bloom.
Karriereveilederen med Elaine.
Og det er ikke sikkert du trenger noen veiledning på karriere, men det er utrolig mange fine samtaler som Elaine har klart å få med veldig mange spennende folk. Og Elaine har en helt spesiell måte til å få folk til å bli avslappet og til å bare fortelle om all den kunnskapen de sitter inne med.
Jeg er litt innhabil når jeg anbefaler Karriereveiledning med Elaine Bloom, for i dag skal jeg faktisk være gjest selv hos henne. Den episoden blir nok lansert i neste uke. Jeg gleder meg veldig til det!
Da gjenstår det rett og slett bare å si god sommer!
Nyt lange, late dager med full tilstedeværelse.
Og la det sette seg en liten sommerfugl på nesen din!
Dette er forsker Susan Pinker.
Hun har holdt en av de mest kjente TED-talks neonsinne.
Den handler om «The strongest predictor of how long you will live».
Altså: hun har forsket på hva som gjør at vi alle sammen kan få lengre og bedre liv. Det viktigste funnet Susan Pinker gjorde, det var at vi trenger alle sammen å integreres sosialt. Sett i lys av koronakrisen så tenker jeg dette er viktig å diskutere: Hva er forskjellene mellom digitale møter og møter ansikt til ansikt? Hva gjør det med oss å møtes i samme rom?
Vi får en annen spontanitet.
Vi får en annen følelse av energi i rommet.
Og ikke minst: vi får en helt annen følelse av tilhørighet.
I morgen skal jeg holde et foredrag og kurs om nettopp det med tilhørighet og bedriftskultur, og hvordan vi alle sammen kan bidra til å løfte hverandre litt mer opp i hverdagen, og skape en bedre kultur på arbeidsplassen.
Vi trenger å møtes, folkens!
Mer enn noensinne.
Kunsten å overbevise med ærlighet.
Kommunikasjon handler om mennesker. Og vi mennesker er ganske intuitive og bevisste på hvem vi liker eller ikke. Det handler om å bygge et tillitsforhold.
Men hvordan skal vi bygge dette tillitsforholdet?
Og hvordan skal vi få folk til å tenke:
Denne personen liker jeg. Denne personen tror jeg på.
Det handler først og fremst om å faktisk se den andre, ikke deg selv.
Å legge vekk egoet og lytte til hva den andre forteller deg.
Å få den andre til å skjønne at du har gode hensikter, og at du vil vedkommende vel.
Alt handler om kommunikasjon!
From millennials to perennials.
Det er overskriften på et av kapitlene i den rykende ferske undersøkelsen til Deloitte om The global human capital trends.
Vet du hva perennials er for noe?
Oftest blir det brukt om blomster.
Blomster som blomstrer flere år på rad, altså stauder.
Den første personen, i følge Deloitte sin undersøkelse, som brukte perennials om oss mennesker, er Gina Pell. Gina Pell beskriver perennials som:
An ever blooming group of peolpe, of all ages, stripes and types […] Who continue to push up against their growing edge, always relevant, and not defined by their generation.
Dette syns jeg er spennende!
Det handler om et åpent og kreativt tankesett. Innovasjon og kreativitet henger jo nøye sammen.
I tillegg snakker undersøkelsen ganske mye om hva som er likhetene mellom generasjonene, som nå skal jobbe mer og mer sammen.
Det er noen grunnleggende likheter om hvordan vi ønsker å ha det på jobb.
Det handler om de basiske behovene. Det handler om det som jeg ofte snakker om i kurs og foredrag. Nemlig:
Purpose, meaning, good leaders and professional growth.
De ordene kommer fra Lindsey Pollack, fra en bok i 2019, som blir beskrevet i Deloitte sin undersøkelse.
Noe av det viktigste jeg bet meg merke av i går, da jeg leste undersøkelsen, det var at
93% av de spurte sier at for å prestere godt på jobb, så må de ha en følelse av tilhørighet.
Fellesskap, folkens!
Det er det som gjelder.
Lykke til med den jobben!
I dag vil jeg fortelle historien om den aller beste lederen jeg noen gang har hatt. Han var min første teaterregissør, Vladimir Smid, eller Vlad, som vi kalte ham. Grunnen til at jeg syns han var en så flink leder, var at han satte noen tydelige rammer for hvordan han ville ha det. Til noens frustrasjon. Men vi visste hvor vi hadde ham. Og så var han et overflødighetshorn av kunnskap og gode fortellinger.
Jeg husker en fredags ettermiddag, ungdommene skulle snart ta helg, og Vlad sa til oss:
Kjære rabbagaster!
Når dere sitter på toget i kveld og skal inn til den store byen, så må dere observere i kupéen på toget. Se for eksempel damen som sitter foran deg: Hvordan er hun i ryggen sin? Hvordan er hun i blikket? Hva skal hun ut på? Og se på den lille gutten på fem år, hvordan han bruker stolen! Sitter han rett opp og ned sånn som alle andre, eller ligger han og slenger rundt? Og se på den gamle mannen hvordan han holder staven sin, hvordan han skjelver på hånden.
Sånn kunne Vlad beskrive ulike mennesketyper, og få oss til å se det for oss inni hodene våre.
Så sa han en setning som jeg aldri skal glemme, og som jeg er umåtelig takknemlig for at jeg fikk så tidlig i livet. Han sa:
Kjære rabbagaster, husk en ting:
Gå gjennom verden med åpne øyne!
I dag har jeg lyst å fortelle deg en aldeles nydelig historie.
Den handler om en sosialantropolog som studerte ulike stammekulturer i Afrika for mange år siden. Han var i slutten av feltstudiet sitt, og i den lille landsbyen han var i, samlet han ungene på torget fordi han hadde lyst å gi dem en gave før han skulle dra hjem. Gaven var en stor kurv stappfull av godsaker. Så spurte han om de ville være med på en lek: han satte en strek på bakken foran alle ungene, så satte han kurven ganske mange meter foran denne streken. Så forklarte han leken sånn: Når jeg teller til tre, så skal dere springe alt dere kan frem mot kurven, og den som kommer først vinner hele kurven! Sosialantropologen talte: 1-2-3! Men han ble veldig overrasket over det han så. For i stedet for å springe alt de kunne for å vinne kurven, så tok alle ungene hverandre i hendene. Så gikk de frem til kurven, satte seg i en stor sirkel rundt, og delte innholdet broderlig og søsterlig med hverandre. Sosialantropologen, med sin vestlige tankegang, spurte: Hvorfor gjorde dere slik? Det skulle jo være en konkurranse!?
Da var det en nydelig, liten jente med store, undrende øyne som så på ham og spurte:
Hvordan kan en av oss være lykkelig, når resten er ulykkelige?
Denne historien ble kjent ved at Desmond Tutu brukte den til å forklare begrepet ubuntu. Ubuntu er en livsfilosofi og tenkemåte som er spredd i flere land i Afrika. Det handler om å forstå seg selv gjennom andre. Å løfte andre, og dermed løfte seg selv. Desmond Tutu sa: I am because we are.
Visste du at det norske herrelaget i håndball har et kamprop som er sånn: 1-2-3-ubuntu! De har skjønt noe. Det handler om å skape et vinnerlag bygd på en fellesskapsfølelse. Det syns jeg er interessant å overføre til organisasjonskultur og bedriftskultur.
Jeg holder akkurat på nå å bygge opp et nytt foredrag som jeg kommer til å kalle for 1-2-3-ubuntu!
Jeg vil med denne nydelige historien ønske deg en veldig helg, og spesielt en vidunderlig 17. mai.
Kjenn på fellesskapsfølelsen, selv om vi i år ikke får være sammen på samme måten som vi pleier.
I forrige Fredagspåfyll anbefalte jeg en podcast med psykiater Finn Skårderud. Jeg har fått utrolig mange, fine tilbakemeldinger på det.
Takk skal dere ha!
I tillegg så delte jeg min bekymring over hva koronakrisen har gjort med oss rent mentalt. I dag har jeg lyst til å være litt mer optimistisk, for nå skjer det ting som er veldig positive.
Her i Oslo er man sakte, men sikkert i ferd med å åpne opp rundt omkring. Og i takt med det ser jeg at ansiktene rundt meg er i ferd med å åpne opp. Det gjør usigelig godt!
Tidligere i dag hadde jeg en veldig fin samtale med en ny kunde, hvor jeg skal bidra med å lage en ny kommunikasjonsstrategi. Vi ble sittende og reflektere litt rundt hva denne erfaringen, denne krisen, har gjort med oss, og hva lærdom vi kan ta med oss. At vi kanskje nå er ved et veiskille hvor vi kan tenke litt nytt?
Noen av oss har kanskje erkjent at det kan være sunt å stoppe littegrann opp og ta det litt roligere. Noen av oss har kanskje kjent at dette med samarbeid blir enda viktigere i fremtiden. Og noen har kanskje skjønt at de må tenke på teknologi på en annen måte.
Jeg håper at vi alle sammen kan være kloke i behandlingen av våre erfaringer. At vi kan bruke dette som et positivt veiskille, og se fremtiden lyst i møte.
Jeg vil gi deg en liten utfordring i dag.
Still deg selv spørsmålet:
Hvem vil du være, for deg selv og for andre?
Ha en riktig god helg!
Er du også litt mer amper for tiden?
Jeg kjenner at nå begynner det å røyne på med denne her koronakrisen.
Det har gått greitt, vi er heldige som bor i Norge og alt det der. Men hva gjør det med oss, sånn rent emosjonelt det å ikke få lov å være i kontakt med hverandre sånn som vi er vant med? Jeg som er over gjennomsnittet opptatt av kommunikasjon, merker at det er i ferd med å skje noe som jeg er litt bekymret for. Jeg kjenner det på meg selv, mentalt. Jeg er mer emosjonell, jeg er kortere i lunta, og jeg er mer amper enn jeg pleier å være.
Vi trenger nærhet. Vi trenger kommunikasjon ansikt til ansikt, og ikke bare via en skjerm. Vi trenger fysisk kontakt.
Jeg vil anbefale deg å høre på en podcast som er fra NRK. Det er Vegard Larsen som lager fantastiske intervju i podcasten Drivkraft, og i går da jeg var ute i hagen og lukte litt i bedene, for å få ut litt frustrasjon, så hørte jeg på samtalen som Vegard Larsen hadde med psykiater og lege Finn Skårderud. Han setter ord på nettopp denne amperheten som jeg kjenner. Og han setter ord på hva han som psykiater tenker at dette gjør med oss mennesker. Veldig interessant å høre på den podcasten, så herved anbefalt!
Jeg håper at amperheten er kortvarig, og at vi alle sammen både kan klemme snart, og være sammen ansikt til ansikt med gode samtaler.
Jeg ønsker dere alle en veldig god helg!
I dag har jeg lyst å gi deg et boktips!
Det er ikke faglitteratur, handler ikke om kommunikasjon, ledelse eller bedriftskultur. Eller, egentlig, når jeg tenker meg om, så handler det ganske mye om krisekommunikasjon, om enn av det mer humoristiske og litt mistrøstige slaget.
Ingrid Winter er en dame i slutten av 30-årene (eller i begynnelsen av 40-årene?) som sliter med så mangt! Hverdagsangsten hennes går det an å kjenne seg litt igjen i. Alt fra at hun ikke kan fordra å gå på FAU-møter til litt utfordrende kollegaer, huset som hun ikke får solgt, og manglende gnist i ekteskapet. Aller helst har Ingrid lyst å sitte på kontoret sitt og lese god litteratur.
Bøkene om Ingrid Winter av Janne Stigen Drangsholt er god litteratur!
Til tider så er det hysterisk morsomt, og da jeg var ferdig med den første boken så klarte jeg ikke vente med å begynne på nummer to. Det er tre bøker om Ingrid Winter. Jeg anbefaler deg å starte med «Ingrid Winters makeløse mismot.»
Og bare så det er sagt: Jeg er ikke betalt av hverken forfatter eller forlag for å reklamere for dem, jeg syns bare det er aldeles vidunderlige bøker!
God lesning!
