Første gang jeg så Trevifontenen i Roma var første gang jeg reiste ut i verden helt alene. Til tross for de store folkemengdene rundt den, klarte jeg å oppleve hvor mektig dette kunstverket var. Jeg studerte kontrastene; detaljene og det monumentale. Vinrankene som buktet seg ned i vannet, løven som truende stirret ut av grotten sin, de voldsomme kreftene mellom en pegasus og mannen som ser ut som han prøver å temme den, og det fascinerende med at alt er hugget ut av grunnfjellet og smelter sammen med den monumentale bygningen det står ved. Jeg nøyde meg ikke med å kaste en mynt ut i vannet og ta en selfie for så å haste videre, men stod i timesvis og tok imot alle inntrykkene. At jeg var alene på reisen gjorde at jeg kunne bruke all den tid jeg ønsket. Ingen barn som måtte tisse eller var sultne, ingen mann som heller ville bruke tiden på noe annet enn å se på kunst. Tiden var bare min, og inntrykkene fra min første Roma-tur sitter spikret fremdeles, mange år etter.
Å bruke tid på å oppleve kunst er noe av det aller viktigste jeg gjør. Noe av det mest berikende, utviklende og lærerike. Kunst i ulike former gir meg muligheter til å se ting fra et annet perspektiv. Jeg kan bli utfordret, provosert eller bare veldig rørt over hvor vakkert noe kan være. Men mest av alt åpner kunst en undring i meg. Jeg kan stå lenge foran et maleri og forundre meg over hva i all verden kunstneren ønsker å fortelle meg. Noen ganger klarer jeg å åpne opp for uventede reaksjoner og blir overrasket. Det er ofte de største opplevelsene. De gangene jeg plutselig ser inn i et nytt rom i meg selv, eller ser andre mennesker med et nytt blikk. Da kan jeg gå ut fra galleriet og kjenne at livet har blitt rikere, at rommet mitt for andre perspektiver har blitt større.
Vi mennesker trenger noe som åpner øynene våre.
Vi mennesker trenger noe som åpner øynene våre. Noe som får oss til å se utover oss selv og som samtidig gjør at vi reflekterer rundt våre egne oppfatninger og verdier. For meg får samtidskunst ofte den funksjonen. Men en god diskusjon kan ha samme effekt. Dersom jeg klarer å være åpen nok for andres synspunkter, selv om jeg i utgangspunktet er uenig. For det er vel egentlig åpenhet dette handler om? Å våge å være så åpen for nye perspektiver at man faktisk kan endre seg og gå i nye retninger.
I den omskiftelige verden vi lever i nå, er dette evner som blir viktigere og viktigere. Strategier endres, forretningsmodeller blir snudd totalt på hodet og hele bransjer blir distruptert. I tillegg er plutselig hele verden endret på grunn av et virus. Da nytter det ikke å sitte bak kontorpulten og si «Her gjør vi det slik vi alltid har gjort det!»
…hele bransjer blir distruptert. […] Da nytter det ikke å sitte bak kontorpulten og si «Her gjør vi det slik vi alltid har gjort det!»
Innovasjon handler også om åpenhet, om kreativitet og evnen til å se ting fra et annet perspektiv. Evnen til å hele tiden søke etter nye løsninger og nye måter å tenke på. Min påstand er at dette kan trenes på. Dette er ikke noe som bare er forbeholdt såkalt kreative mennesker. Dette er noe som alle kan utvikle. Men det krever tid, bevissthet, åpenhet og jevnlig trening. Trening i å våge å stå i det ukjente, våge å ikke helt forstå, våge å gi slipp på kontroll, våge å utforske. Ja, kanskje krever det en god dose mot?
Å oppsøke kunst er en av mine måter å trene på. Når jeg går inn i et galleri «skrur jeg på» denne åpenheten og bare tar inn, opplever. Det samme gjør jeg når jeg går i teater, leser en bok eller går på konsert. Etterpå reflekterer jeg. Hva skjedde med meg nå? Hva var det som ble formidlet til meg? Hvordan reagerte jeg? Ble jeg provosert? Ble jeg utfordret? Likte jeg det? Likte jeg det ikke?
Spørsmål hjelper oss til å se ting fra et annet perspektiv.
Som lederrådgiver stiller jeg også spørsmål. Hele tiden egentlig. For spørsmål hjelper oss også til å se ting fra et annet perspektiv. Når jeg har skapt den viktige psykologiske tryggheten og bygd opp et godt tillitsforhold, kan jeg stille utfordrende spørsmål som blir utgangspunkt for refleksjon og utvikling. Spørsmål som kanskje er uventede og overraskende. Det resulterer ofte i de beste samtalene. Samtalene som får oss til å se inn i et nytt rom i oss selv, eller å se andre mennesker med et nytt blikk. Da kan vi gå ut fra rommet og kjenne at livet har blitt rikere, at rommet for andre perspektiver har blitt større, og kanskje har vi greidd å skape et godt utgangspunkt for innovasjon?
I serien «Alt handler om kommunikasjon!» deler jeg råd og erfaringer som jeg håper kan være relevant og lærerikt for deg.
Send gjerne forslag til kommunikasjons-utfordringer du ønsker jeg skal ta opp.
