Haien kommer!

April 8, 2021

Husker du leken “Haien kommer”? Jeg husker den med skrekkblandet fryd. Jeg var livredd for at haien skulle få tak i meg, men samtidig syns jeg det var utrolig spennende å prøve å gjemme meg i mengden helt til det bare var meg igjen.

I forrige artikkel fortalte jeg at nøkkelen til suksess i fremtidens arbeidsmarked handler om å skape psykologisk trygghet (les artikkelen her). Jeg skrev at ydmykhet, rom for uenighet og åpenhet er viktige ingredienser for å skape innovasjon, vekst og lønnsomhet. I kunnskapsøkonomiens tidsalder er vårt viktigste aktiva det som sitter mellom ørene på folk, og for at det som sitter mellom ørene våre skal få rom og ro til å vokse og utvikle seg, så trenger vi trygghet. Trygghet på at vi kan lufte idéer for hverandre, selv om de kanskje ikke er gode (for å finne én genial idé må man kanskje ha skrotet minst hundre halvgode idéer først). Trygghet til å være uenige uten at det får negative konsekvenser for oss, og ikke minst trivsel slik at vi får lyst til å bli værende hos denne arbeidsgiveren, og får lyst til å gjøre en ekstra innsats. Det hander altså om å skape en kultur hvor psykologisk trygghet sitter i ryggmargen hos alle, både ledere og medarbeidere.

Hvordan kan vi skape denne essensielle tryggheten?

Jeg lovet deg i forrige artikkel at jeg skulle gi deg noen konkrete tips for hvordan dere kan skape psykologisk trygghet i deres bedrift.
Take it away!

  1. Bedriftskulturen starter med ledelse. Alltid.
    Ledere er, og vil alltid være, rollemodellene for hva slags kultur man skal bygge. Bevissthet rundt kommunikasjon, psykologi og bedriftskultur i ledergruppen er essensielt for å skape psykologisk trygghet. Er du leder, så har du et stort ansvar for å vise hvilke verdier dere vil ha og hvordan kulturen skal være, gjennom dine handlinger. Kontinuerlig.
    Ledelse er psykologi” er første setningen i boken Jobbpsykologi, skrevet av psykologene Carina Carl og Rebekka Egeland. Anbefales varmt!

  2. Tillit
    Som leder må du gi medarbeiderne tillit gjennom å lytte til dem, være nysgjerrig på deres synsvinkler, stille åpne spørsmål og gi dem oppgaver som de kan vokse på. Ved å gi medarbeiderne tillit får man også gjerne tillit tilbake. Men vær oppmerksom på at det ikke er noen automatikk i dette. Tillit er ikke noe som ramler ned i fanget ditt, du må jobbe for den ved å være deg selv, være ærlig og åpen. Det innebærer også å kunne vise sårbarhet og feilbarlighet.

  3. Alt handler om kommunikasjon!
    Dette har vært mitt slagord helt siden jeg startet selskapet mitt i 2010. Jeg står ved det ennå. For til syvende og sist handler alt om hvordan vi alle sammen påvirker hverandre med måten vi kommuniserer på. Hvilke ord vi velger, hvilken innpakning ordene får, den non verbale kommunikasjonen og hvordan alt dette blir tolket og oppfattet av mottakeren. Bevissthet her kan bidra til å løfte hele organisasjonen til fantastiske resultater. Etter så mange år i dette gamet har jeg sett flere resultater på akkurat det. Selskaper som har satt fokus på kommunikasjon, psykologisk forståelse og bedriftskultur, ikke bare som et engangstilfelle på en kick off, men over tid, har fått merkbart bedre resultater både på trivsel og på bunnlinja.

    Jeg kunne selvsagt laget en mye lengre liste over hva som må til for å skape psykologisk trygghet, men da er jeg redd at du ikke hadde husket dem. Ledelse, tillit og kommunikasjon er etter min mening de tre viktigste ingrediensene, og de rommer mange, mange underpunkter. Noen av disse underpunktene kommer jeg inn på i foredraget “Psykologisk trygghet – nøkkelen til suksess i fremtidens arbeidsmarked”.

Tilbake til haien. Noen overdrevent ledende spørsmål fra meg til slutt: Hva slags ledere ønsker vi å jobbe for? De uforutsigbare med skarpe tenner som skaper splitt og hersk blant medarbeiderne? De som opplever en momentan stillhet når de kommer inn på personalrommet fordi noen før de kom inn hadde hvisket “Hysj! Haien kommer!”

Ledelse, tillit og kommunikasjon, det er de tre hovednøklene du trenger for å motvirke en slik kultur.

I serien “Alt handler om kommunikasjon!” deler jeg råd og erfaringer som jeg håper kan være relevant og lærerikt for deg.
Send gjerne forslag til kommunikasjonsutfordringer du ønsker jeg skal ta opp
.

Kilder: Jobbspykologi av Carina Carl og Rebekka Egeland, Harward Business School, New York Times Magazine og Amy Edmondson.

Espen Rostrup Nakstad viser oss oppskriften på suksses i fremtidens arbeidsmarked

March 26, 2021

En sterk påstand i overskriften der. Nøkkelen til suksess? Hvem er jeg som tørr å påstå at jeg vet hva nøkkelen til suksess i fremtidens arbeidsmarked er? Ikke særlig ydmykt, tenker du kanskje? Enig!

Ydmykhet er faktisk en vesentlig egenskap for å skape psykologisk trygghet, og psykologisk trygghet er hovedingrediensen i denne oppskriften jeg nå skal snakke om. Så da legger vi den ballen død og jeg innrømmer at overskriften nesten bare var ment for å få deg til å lese videre. Kanskje blir du provosert? Bra! Diskusjoner og uenighet er nemlig også en viktig ingrediens hos selskaper som har en kultur preget av psykologisk trygghet. Vi vet fra flere studier at selskaper som klarer å bygge en åpen og trygg ytringskultur er mer innovative og har bedre resultater når det gjelder vekst og lønnsomhet. Et spennende studie i så måte er Google’s Project Aristotle, som du kan lese en grundig artikkel om fra The New York Times Magazine her.

La oss først se litt på hvordan fremtidens arbeidsmarked kommer til å se ut.

La oss først se litt på hvordan fremtidens arbeidsmarked kommer til å se ut. Vet vi det? Nei, det vet vi selvfølgelig ikke. Men det finnes folk som har kommet litt lenger i å se inn i den spåkulen enn andre. En av dem er Lars Rinnan, CEO hos Amesto NextBridge. Han har et foredrag som heter “Verden i 2029” hvor han peker på ulike trender innen kunstig intelligens og hvordan disse kommer til å prege fremtidens arbeidsmarket, ja, som preger oss allerede nå! Selskapet han leder har ikke mindre enn 13 nasjonaliteter sist de talte opp, og har med det faktum en mangfoldskultur, som vi nå ser blir mer og mer vanlig i arbeidsmarkedet. Lars er opptatt av at flokken hans skal være mangfoldig, ikke bare på nasjonalitet, men også på personlighet, og legger vekt på å ansette mennesker med ulike personlighetsprofiler for å skape mest mulig dynamiske team.

Den tradisjonelle kulturen hvor man skal “passe inn” og “følge strømmen” kommer til kort med dagens kunnskapsøkonomi. For å ikke bli stående igjen på perrongen når teknologitoget raser forbi, må selskaper være innovative og ha en lærende kultur. De mest attraktive og suksessfulle selskapene blir de som klarer å endre seg i takt med utviklingen, og som forstår at for å beholde talentfulle medarbeidere, så må de ha fokus på kultur og psykologisk trygghet.

Jeg hadde nylig en utrolig givende samtale med Kimberly Lein-Mathisen, CEO i Microsoft Norge, et selskap vi alle kjenner som et av de fremste når det gjelder teknologi og innovasjon. Vi delte felles erfaringer fra å ha jobbet med mennesker fra mange ulike kulturer i store internasjonale selskaper, og var enige om at dette ikke nødvendigvis er enkelt, men likefullt veldig spennende. Kimberly tipset meg om en dame som har inspirert henne, nemlig Amy Edmondson. Tusen takk, Kimberly! Det var virkelig et tips som gikk rett hjem hos meg. Nå har jeg lest alt jeg har kommet over av Edmondson, sett flere av hennes foredrag, og opplever at hennes forskning støtter hundre prosent opp under det jeg har holdt foredrag om i over ti år. Jeg tror at Amy Edmondson har funnet oppskriften på suksess i fremtidens arbeidsmarked. Det handler om å skape psykologisk trygghet.

Det handler om å skape psykologisk trygghet.

Vi mennesker er forskjellige. Vi har ulik personlighet, ulik bakgrunn, ulike verdier, ulik verdensoppfatning, ja, ingen av oss prikk like. Men instinktivt søker de fleste av oss trygghet i form av at vi liker mennesker som vi føler ligner litt på oss selv, vi søker gjerne fellesskap med andre som mener det samme som oss, og så videre. Det ligger i vår urgamle flokkmentalitet, og har vært helt nødvendig for at menneskeheten skulle overleve opp gjennom tidene. Men verden har forandret seg siden den gang. Nå er det kunnskapsøkonomi og endring som råder, og dersom alle er enige, blir det noen endring ut av det? Dersom alle er like og tviholder på ting slik de alltid vært, blir det noen innovasjon da?

For at utvikling og innovasjon skal skje, må vi se ting fra nye vinkler.

For at utvikling og innovasjon skal skje, må vi se ting fra nye vinkler, vi må diskutere med mennesker som tenker annerledes enn oss, vi må åpne hodene våre for kreativ tenkning og nye perspektiver. Og for at det skal være mulig må vi være trygge på at ingen ditcher oss fordi vi sa en idé høyt som kanskje ikke var så god. Eller at vi blir straffet dersom vi påpeker noe som ikke er så bra på jobb, noe som kunne vært annerledes eller forbedret. De fleste av oss er opptatt av å gjøre en god figur, bli oppfattet som dyktige, lojale, pålitelige og suksessrike. Vi påvirker hvordan andre oppfatter oss med hva vi velger å fortelle, eller hva vi faktisk holder tilbake. Mange sier at de ikke har lyst til å være en vaktbikkje, eller bli oppfattet som vanskelig eller plagsom, og holder derfor tilbake informasjon som kan være viktig for selskapets utvikling. Ja, i noen tilfeller kan dette handle om sikkerhet, liv eller død.

I noen tilfeller kan dette handle om sikkerhet, liv eller død.

I kunnskapsøkonomiens tidsalder er vårt viktigste aktiva det som sitter mellom ørene på folk. Derfor må vi legge til rette for en kultur hvor det er trygt å dele idéer (også dårlige idéer), trygt å være uenige, trygt å feile. Stadig mer forskning viser at det er en tydelig sammenheng mellom psykologisk trygghet og resultater. Derfor syns jeg nesten det er litt underlig at ikke flere ledere fokuserer mer på kulturbygging og psykologisk trygghet.

Alle elsker Nakstad!

Det siste året har vi blitt kjent med en leder som viser mye av dette i praksis, Espen Rostrup Nakstad, assisterende helsedirektør og en av de tydeligste stemmene rundt håndteringen av koronapandemien i Norge. “Alle elsker Nakstad” er en setning vi har hørt mange ganger. Hva er det han gjør som vekker så stor grad av tillit? Hvorfor elsker vi Nakstad? Han er ærlig på at han ikke vet alt. Han er tydelig i sin kommunikasjon, og ikke minst; han er folkelig i språket og dermed “nær” oss. Han sier i lederintervjuer at ledelse handler om å lytte til sine medarbeidere, og å bygge ned barrierer som et tradisjonelt hierarki skaper. Viktig informasjon fra medarbeidere noen nivå under kan man risikere å gå glipp av fordi man ikke var lydhør, eller ydmyk nok til å si at man selv ikke sitter med all kunnskap. Ydmykhet er en vesentlig egenskap for å skape psykologisk trygghet. Ledere må våge å vise sårbarhet og samtidig være trygge i seg selv og tydelige i sin kommunikasjon. Espen Rostrup Nakstad viser oss oppskriften på suksess i fremtidens arbeidsmarked.

Så var kanskje ikke overskriften så drøy likevel, eller?
I neste artikkel skal jeg gi deg noen konkrete tips for hvordan dere kan skape psykologisk trygghet i deres bedrift.
Dere kan selvsagt også bestille det rykende ferske foredraget mitt “Psykologisk trygghet – nøkkelen til suksess i fremtidens arbeidsmarked.”
Og forresten: Lars Rinnan som jeg bruker som eksempel lenger oppe i artikkelen, er min samboer, så er det sagt!

I serien “Alt handler om kommunikasjon!” deler jeg råd og erfaringer som jeg håper kan være relevant og lærerikt for deg.
Send gjerne forslag til kommunikasjonsutfordringer du ønsker jeg skal ta opp
.

Kilder: Harward Business School, New York Times Magazine, Dagens Næringsliv, Google, Microsoft, Amesto, TED

Kamera på eller av?

March 12, 2021

Fire grunner til zoom fatigue og noen forslag til løsninger

Hvor mange digitale møter har du deltatt på det siste året? Ett i uka, åtte pr dag? Har du tall på dem?
For ett år siden begynte det. De digitale møtenes revolusjon.

I begynnelsen var vi ganske ivrige. Jeg deltok på musikk-quiz på Zoom, fredagspils på Whereby og uformelle samtaler på Teams. Jeg syns det var utrolig gøy, og hadde ingen som helst tanke om at dette skulle vare i en liten evighet. At vi skulle bli så slitne av disse digitale treffene, og at vi skulle savne fysisk samvær så mye.

Jeg hadde ingen som helst tanke om at dette skulle vare i en liten evighet. At vi skulle bli så slitne av disse digitale treffene…

Ledere jeg snakker med forteller at ett år med dager stappfulle av møter via en skjerm begynner å tære på kreftene. Flere og flere velger telefonmøter i stedet for video, og enda bedre: flere og flere velger varianten walk & talk.

Hvorfor blir vi så utkjørt av disse skjermmøtene, og hva kan vi gjøre for å bli mindre slitne?

Jeg leste nylig en artikkel i Standford News skrevet av Vignesh Ramachandran om kommunikasjonsprofessor Jeremy Bailenson, grunnleggeren av Stanford Virtual Human Interaction Lab (VHIL), som er midt i et stort studie om Zoom Fatigue. Noen foreløpige funn er offentliggjort, og jeg har lyst å dele disse med deg:

1. Overdreven direkte øyekontakt er intenst for hjernen vår, og ansiktene føles unaturlig store for situasjonen.

En av de største fryktene folk flest har, er å stå på en scene foran et publikum. I et videomøte har du alles øyne på deg hele tiden, selv om du ikke har ordet. Du er eksponert og hjernen din oppfatter det som om du står på en scene. Dette er stressende for oss, forteller Jeremy Bailenson. I tillegg er ansiktene vi ser på skjermen unormalt store sammenlignet med i et fysisk møte. Som om vi var veldig nær og nærmest i en intim relasjon. Å være “så nær” mennesker som man kanskje ikke engang har møtt før, i mange timer, er intenst for hjernen vår. Den oppfatter at den må være på alerten, og vi blir slitne. Bailenson foreslår at vi dropper fullskjermmodus, reduserer størrelsen på vinduet og at vi bruker eksternt tastatur og mer avstand for å øke den personlige intimsonen.

2. Å se seg selv hele tiden, i sanntid, er stressende

Tenk deg at sjefen din hele tiden holdt opp et speil foran deg på jobb. Uansett hva du foretok deg, så var hun der med speilet sitt. Ved kaffemaskinen, i matpausen, i møtene, hele tiden så du deg selv, og kunne vurdere hver minste bevegelse du selv gjorde. Det er jo faktisk nesten det vi opplever nå. Eller i alle fall er det slik hjernen vår opplever det, i følge dette studiet. Er det rart vi er slitne? Bailenson foreslår at vi slår av selv-visningen.

Tenk deg at sjefen din hele tiden holdt opp et speil foran deg på jobb.

3. Videomøter reduserer vår mobilitet

Vi vet at når vi beveger oss så presterer vi bedre kognitivt. Dette året har gitt oss MYE stillesitting. Det er derfor jeg tidlig i koronaperioden gikk ut og anbefalte walk & talk. Heldigvis ser vi flere og flere som tar telefonmøter ute, eller holder fysiske møter ute. Vi burde gjøre mye mer av det! Kroppene våre har ikke godt av sitte så mye i ro, og hjernen trives mye bedre når vi er i aktivitet og får frisk luft. Kom dere ut!

Vi vet at når vi beveger oss så presterer vi bedre kognitivt. Dette året har gitt oss MYE stillesitting.

4. Den kognitive belastningen er mye høyere i videosamtaler

Å ha samtaler med hverandre er noe av det mest naturlige i verden. Vi tar intuitivt inn non verbale signaler og tilbakemeldinger som vi analyserer umiddelbart og bruker i vår tolkning av hverandre og oss selv. I videosamtaler mister vi de små nyansene og vi må bruke mye mer krefter på å gi et nikk eller en tommel opp, bevegelsene blir overdrevne. Dessuten kan bevegelser på en skjerm bety noe helt annet enn den samme bevegelsen i et fysisk møte. Jeg kan for eksempel snu hodet mitt til siden for å gi et signal til samboeren min om at jeg er opptatt og at han ikke må forstyrre, men i et fysisk møte kan det å snu hodet til siden i en samtale oppfattes som veldig avvisende. Vi må jobbe hardere for å sende og motta signaler i en samtale digitalt, og dette er en stor kognitiv belastning for oss. Jeremy Bailenson anbefaler at vi oftere slår av kamera og bare har på lyd.

Dette er et pågående studie, og selv om den ikke er avsluttet, så syns jeg det er uhyre viktig å reflektere rundt disse tingene. Det angår de fleste av oss. Det pågår en stor diskusjon nå om elever som blir pålagt å ha på kamera i undervisningen. Dette syns jeg er komplisert. Som kommunikasjonsekspert er jeg i utgangspunktet tilhenger av å ha på kamera så ofte som mulig, fordi vi trenger å se hverandre. Den som leder møtet eller undervisningen har også behov for non verbale tilbakemeldinger underveis, og å vite at folk henger med. Men etter å ha lest om funnene til Jeremy Bailenson, snakket med mange ledere, og kjent på egen skjermtrøtthet, så tenker jeg at debatten må nyanseres mer, argumentene må utdypes, vi må se til forskningen og ta grep før konsekvensene blir for store.
I forrige uke hadde jeg det digitalt foredrag for et stort, internasjonalt selskap hvor jeg snakket om det å skape fellesskap og gi hverandre inspirasjon fra hjemmekontor. Etter foredraget diskuterte vi ulike utfordringer og hva vi alle kan gjøre for å bidra til gode digitale møter. For de er kommet for å bli, selv etter korona. På godt og vondt.

Hva gjør du for å hindre zoom fatigue?

Hvis du er interessert i å måle din egen Zoom fatigue, kan du ta undersøkelsen her og delta i forskningsprosjektet.

I serien “Alt handler om kommunikasjon!” deler jeg råd og erfaringer som jeg håper kan være relevant og lærerikt for deg.
Send gjerne forslag til kommunikasjonsutfordringer du ønsker jeg skal ta opp
.

Kilde: Stanford researchers identify four causes for ‘Zoom fatigue’ and their simple fixes, by Vignesh Ramachandran

Hvilke verktøy gir du til døtrene dine?

March 8, 2021

En av de viktigste gavene jeg noen gang har fått, fikk jeg da jeg var seks år gammel av mor og far. Det var en verktøykasse med ekte “voksenverktøy ” av skikkelig kvalitet; hammer, sag, kniv, skrujern, spiker og materialer til å bygge med. Verktøyet har jeg hatt stor glede av helt til nå, men det viktigste med hele gaven var ordene far sa da jeg pakket den opp:

“Du skal bli en dame som kan klare deg selv du, Synneva!”

De ordene har jeg lagret og levd etter. Jeg har klart meg selv og brukt verktøykassen både til det ene og det andre; montert lamper i taket da jeg var student, snekret trapp og terrasse da jeg var alenemor, montert møbler i mengdevis (og elsket det!), og jeg har vist til mine tre barn, to døtre og en sønn, at jeg kan fikse ting, like så godt som en far kan fikse ting (noen ganger til og med bedre!).

Mor og far ga meg flere verktøykasser. De ga meg mot til å stå opp for egne meninger. De ga meg innsikt i ordenes kraft og at jeg kan påvirke mine medmennesker med hvordan jeg velger å kommunisere.

De ga meg mot til å stå opp for egne meninger.

Og sist, men ikke minst: de støttet meg da jeg for over ti år siden valgte å si opp en trygg jobb for å bli gründer på fulltid, til tross for at jeg var alenemor for tre barn.

Det var mor som ga meg det siste puffet jeg trengte:
Jeg stod ved et veiskille. Hadde i nesten to år forberedt meg på gründerlivet; gått på etablererkurs, skrevet forretningsplan, fått rådgivning, snakket med andre gründere og lest meg opp på alt mulig. Men da jeg skjønte at det var på tide å ta en avgjørelse, kjente jeg på at det var et stort og vanskelig valg å ta. Da ringte jeg til mor. Hun som hadde vist “kvinnevei” gjennom hele min oppvekst. Hun som selv hadde tatt mange modige valg. Jeg måtte høre hva hun mente om saken. Svaret kom bestemt og kontant: “Si opp jobben, Synneva, du er klar!”

Jeg har ikke angret et sekund.

Det er kvinnedagen i dag, og jeg kjenner på at jeg har så mye å takke mor for. Hun har vært en av dem som har banet vei og lært oss at kvinnesak og feminisme er viktig. Hun har vist med hele sin væremåte at mangfold og inkludering er noen av de viktigste verdiene vi har. Hun har gitt meg så mange verktøy og så mye trygghet. Samtidig har hun vært, og er, en viktig kritiker som stiller meg spørsmål og utfordrer.

Til mor, til deg som leser dette akkurat nå, og til meg selv, vil jeg si gratulerer med kvinnedagen! Vi må fortsette å bane vei for mangfold og rettferdighet. Og til slutt vil jeg stille dette viktige spørsmålet:

Hvilke verktøy gir du til døtrene dine?

Det er fremdeles mange færre kvinner enn menn som våger å ta steget ut for å starte sin egen bedrift. Det er synd, for vi trenger mangfoldet der også. Jeg håper at min historie kan inspirere flere til å satse, og trenger du hjelp, så er jeg bare noen tastetrykk unna.

I serien “Alt handler om kommunikasjon!” deler jeg råd og erfaringer som jeg håper kan være relevant og lærerikt for deg.
Send gjerne forslag til kommunikasjonsutfordringer du ønsker jeg skal ta opp
.

Hei du, din løg, kem e du egentlig?

March 1, 2021

I Stavanger er “din løg” et ganske vanlig skjellsord. Om det stammer fra Ibsens Peer Gynt vet jeg ikke, men jeg har alltid latt meg fascinere av “løkscenen” i slutten av stykket. Fordi den tar opp noe av det aller vanskeligste, og kanskje viktigste spørsmålet vi mennesker gjennom historien har strevd med: “Hvem er jeg, egentlig?”

Peer Gynt, løgneren, eventyreren, levemannen, møter seg selv i døra når han plukker opp en løk fra bakken og begynner å skrelle av lag på lag. Han ser alle rollene sine, eventyrene, alt han har gjort for å bli noe stort, og han erkjenner at han har feilet. Han finner ikke kjernen i seg selv. Han finner bare:

“…en ustyrlig mængde lag! Kommer ikke kærnen snart for en dag! Nej-Gud om den gør! Til det inderste indre er altsammen lag, – bare mindre og mindre. -“

Slik verden ser ut i dag, så tror jeg det blir vanskeligere og vanskeligere, OG viktigere og viktigere å finne sin egen kjerne. Vi blir hele tiden eksponert for en enorm mengde inntrykk av vellykkethet og suksesshistorier. Vi setter filter på bildene av oss selv og legger ut alt som er “instagrammable” og perfekt. Jeg sitter selv i et glasshus her, slett ikke upåvirket, og må innrømme at jeg i den siste tiden viser en litt annen side på Instagram enn den som herjer inni meg. Med nytt hus og vakre omgivelser er det naturlig for meg å dele alt det vakre; å komponere bilder som er en estetisk nytelse på samme måte som det nye huset vårt er det.

I den siste tiden viser jeg en litt annen side på Instagram enn den som herjer inni meg…

Men jeg viser aldri hvor sliten jeg er, at jeg har grått hver eneste dag den siste måneden på grunn av store ryggsmerter, at koronatilværelsen nå tærer massivt på min vanligvis så optimistiske livsholdning.
Bildet vi viser ut er ikke alltid hele sannheten. Og det skal det nok heller ikke alltid være. Vi trenger å beskytte oss. Men jeg har stor tro på at ved å vise sårbarhet, så får man også styrke. Ved å sette ord på det som er vanskelig kan man oppleve å ikke være alene om å ha det sånn. Det handler om å finne en balanse mellom styrke og sårbarhet.

Det handler om å finne en balanse mellom styrke og sårbarhet.

I koronatiden har vi alle fått mer tid til å reflektere og tenke. På godt og vondt. Kanskje flere av oss har møtt seg selv i døren og begynt å skrelle løken i forsøk på å finne en kjerne? “En krise er også en mulighet,” har fantastiske Chul Christian Aamodt fortalt oss gang på gang i sosiale medier gjennom hele koronaperioden. Med ukuelig optimisme og humoristisk kreativitet strømmet han hjemmekontorlivet sitt minutt for minutt på en hev-senk-pult i form av et strykebrett. Dette ble lagt merke til, og plutselig fikk han oppdrag fra mange som trengte strømmetjenester av like god kvalitet, om enn ikke nødvendigvis på et strykebrett. Chul har bevist at utsagnet hans er rett, bare sjekk ut EnerWe, selskapet han leder, i verdensveven.

“En krise er også en mulighet.”
Chul Christian Aamodt

En krise er også mulighet til å komme et steg nærmere sin egen kjerne. Et steg nærmere hvem du egentlig er. Og kanskje enda viktigere: hvem du VIL være. Jeg har blant annet brukt koronatiden til å skrive mer. Disse artiklene er et av resultatene. Det er enormt tilfredsstillende å finne tilbake til “den skrivende Synneva,” som jeg egentlig alltid har identifisert meg som, men som har ligget bortgjemt i lang tid. Jeg har også reflektert mye over hva som er mine styrker som foredragsholder og rådgiver. Hva som skiller meg fra andre i samme bransje. Det er blant annet at jeg har utdannelse som sanger, skuespiller og pedagog. Et kinderegg som gjør meg i stand til både å formidle, underholde og å lære bort med faglig tyngde og integritet.

Men først og fremst har jeg kjent på hvor utrolig glad jeg er i å omgås mennesker. Mange mennesker. Forskjellige mennesker. Kunnskapsrike mennesker. Morsomme mennesker. Kloke mennesker. Levende mennesker.
jeg savner dere. Massivt!

Jeg savner dere. Massivt!

I serien “Alt handler om kommunikasjon!” deler jeg råd og erfaringer som jeg håper kan være relevant og lærerikt for deg.
Send gjerne forslag til kommunikasjonsutfordringer du ønsker jeg skal ta opp
.

Tell me more!

February 22, 2021

Helt fra vi satt rundt leirbålet i steinalderen har vi mennesker fortalt historier til hverandre. Før Johann Gutenberg fant opp boktrykkerkunsten var ikke bøker akkurat allemannseie. Ikke rett etterpå heller, for den saks skyld. Det meste av informasjonen som ble utvekslet gikk på “folkemunne.” Vi var historiefortellere. Og de som hadde gode fortelleregenskaper fikk gjerne både makt og myndighet, eller de inntok viktige samfunnskritiske funksjoner.
Da jeg for mange år siden studerte teatervitenskap fikk jeg i eksapmensoppgave å beskrive teatertradisjonen i England på Shakespeare sin tid. Der hadde reisende teatertrupper i form av sine fortellinger en viktig rolle for både opplysning, samfunnskritikk og satirisk underholdning. Publikum elsket det! Vi mennesker elsker fortellinger. Vi ER fortellinger. Fortellinger ligger i vårt DNA. Så hvorfor er vi ikke mer bevisst på dette i dag, og bruker fortellinger mer aktivt?

Fortellinger ligger i vårt DNA.

La oss si at du leder et selskap der du har 80 medarbeidere, og du har skjønt hvor viktig trivsel og kultur er for lønnsomheten. Du har en visjon om vekst og synlighet, og du ønsker at selskapet ditt skal gjøre en forskjell, at dere skal etterlate dere et viktig fotavtrykk. Hvordan skal du få flokken din med deg på dette? Hvordan skal du inspirere dem? Hva skal til for at dere sammen skal nå disse målene?

Du har selvfølgelig mange verktøy å bruke. På månedsmøtene viser du til salgsrapporter, målinger, selskapets utvikling og kundetilfredshet. Dere kjører jevnlige medarbeiderundersøkelser og har kanskje både gode lønninger og bonusordninger. Men hvilke fortellinger gir du dem? Hvordan får du dem til å bli stolte over jobben sin? Hvordan vekker du følelsene deres? Vi mennesker er ikke bare rasjonelle vesener. Følelsene våre styrer svært mye av våre handlinger, og senere hjerneforskning har vist oss enda tydeligere hvor mye dette har å si for våre valg og handlinger.

Hvilke fortellinger gir du dine medarbeidere?

Når jeg som foredragsholder skal få publikum med meg, tar jeg i bruk verktøy som påvirker hormoner som gjør at publikum blir åpne og nysgjerrige. Jeg kan for eksempel starte overraskende med noen strofer fra en sang for å sette stemningen. Underveis i sangen ser jeg ansiktene i salen åpne seg opp, skuldrene senkes og flere får et nysgjerrig drag over seg. Videre kan jeg fortsette med en fortelling som vekker empati og tillit, og som deretter leder oss inn i den faglige retningen vi skal. Dersom jeg har truffet blink, så har publikum kanskje fått aktivert både dopamin, serotonin og oxytocin i hjernen. Disse “lykkehormonene” eller “velværehormonene” som har så stor innvirkning på motivasjon og på valgene vi tar. Ordene jeg velger, stemningen jeg setter i rommet og kroppsspråket mitt påvirker menneskene i salen. Det samme gjør dine ord, ditt kroppsspråk og din energi. Uansett hvilket rom du er i.

Ordene jeg velger, stemningen jeg setter i rommet og kroppsspråket mitt påvirker menneskene i salen. Det samme gjør dine ord, ditt kroppsspråk og din energi.

Fortellingene dere skaper om selskapet deres får betydning for identiteten og fellesskapsfølelsen hos de ansatte. Den ekte og ærlige fortellingen om selskapet kan vekke stolthet og entusiasme, engasjement og motivasjon. Det handler om å trykke på de rette knappene og vise vei med et varmt hjerte og ekte entusiasme. Entusiasme smitter. Følelser smitter. Humør smitter. Tenk tilbake på en gang noen fortalte en morsom historie i kantinen hvor alle lo hjertelig. Da koser dopaminet seg i hjernen og det er ikke usannsynlig at flere fortellinger dukker opp i lys av den første. Kanskje det til og med er fredag? Deilig følelse, ikke sant?

Med økt bevissthet på din egen kommunikasjon og hvordan retorikk påvirker dine medmennesker kan du oppdage at du får større gjennomslagskraft. Ved å bruke fortellinger, store og små, kan du oppdage at folk blir mer engasjerte, mer entusiastiske og mer motiverte. Ta flokken din med deg rundt leirbålet!

Ved å bruke fortellinger, store og små, kan du oppdage at folk blir mer engasjerte, mer entusiastiske og mer motiverte.

Trenger du hjelp til å finne fortellingene, og til å formidle dem godt, så er det bare å ta kontakt!

I serien “Alt handler om kommunikasjon!” deler jeg råd og erfaringer som jeg håper kan være relevant og lærerikt for deg.
Send gjerne forslag til kommunikasjons-utfordringer du ønsker jeg skal ta opp
.

Kunsten å se ting fra et annet perspektiv

February 15, 2021


Første gang jeg så Trevifontenen i Roma var første gang jeg reiste ut i verden helt alene. Til tross for de store folkemengdene rundt den, klarte jeg å oppleve hvor mektig dette kunstverket var. Jeg studerte kontrastene; detaljene og det monumentale. Vinrankene som buktet seg ned i vannet, løven som truende stirret ut av grotten sin, de voldsomme kreftene mellom en pegasus og mannen som ser ut som han prøver å temme den, og det fascinerende med at alt er hugget ut av grunnfjellet og smelter sammen med den monumentale bygningen det står ved. Jeg nøyde meg ikke med å kaste en mynt ut i vannet og ta en selfie for så å haste videre, men stod i timesvis og tok imot alle inntrykkene. At jeg var alene på reisen gjorde at jeg kunne bruke all den tid jeg ønsket. Ingen barn som måtte tisse eller var sultne, ingen mann som heller ville bruke tiden på noe annet enn å se på kunst. Tiden var bare min, og inntrykkene fra min første Roma-tur sitter spikret fremdeles, mange år etter.

Å bruke tid på å oppleve kunst er noe av det aller viktigste jeg gjør. Noe av det mest berikende, utviklende og lærerike. Kunst i ulike former gir meg muligheter til å se ting fra et annet perspektiv. Jeg kan bli utfordret, provosert eller bare veldig rørt over hvor vakkert noe kan være. Men mest av alt åpner kunst en undring i meg. Jeg kan stå lenge foran et maleri og forundre meg over hva i all verden kunstneren ønsker å fortelle meg. Noen ganger klarer jeg å åpne opp for uventede reaksjoner og blir overrasket. Det er ofte de største opplevelsene. De gangene jeg plutselig ser inn i et nytt rom i meg selv, eller ser andre mennesker med et nytt blikk. Da kan jeg gå ut fra galleriet og kjenne at livet har blitt rikere, at rommet mitt for andre perspektiver har blitt større.

Vi mennesker trenger noe som åpner øynene våre.

Vi mennesker trenger noe som åpner øynene våre. Noe som får oss til å se utover oss selv og som samtidig gjør at vi reflekterer rundt våre egne oppfatninger og verdier. For meg får samtidskunst ofte den funksjonen. Men en god diskusjon kan ha samme effekt. Dersom jeg klarer å være åpen nok for andres synspunkter, selv om jeg i utgangspunktet er uenig. For det er vel egentlig åpenhet dette handler om? Å våge å være så åpen for nye perspektiver at man faktisk kan endre seg og gå i nye retninger.

I den omskiftelige verden vi lever i nå, er dette evner som blir viktigere og viktigere. Strategier endres, forretningsmodeller blir snudd totalt på hodet og hele bransjer blir distruptert. I tillegg er plutselig hele verden endret på grunn av et virus. Da nytter det ikke å sitte bak kontorpulten og si “Her gjør vi det slik vi alltid har gjort det!”

…hele bransjer blir distruptert. […] Da nytter det ikke å sitte bak kontorpulten og si “Her gjør vi det slik vi alltid har gjort det!”

Innovasjon handler også om åpenhet, om kreativitet og evnen til å se ting fra et annet perspektiv. Evnen til å hele tiden søke etter nye løsninger og nye måter å tenke på. Min påstand er at dette kan trenes på. Dette er ikke noe som bare er forbeholdt såkalt kreative mennesker. Dette er noe som alle kan utvikle. Men det krever tid, bevissthet, åpenhet og jevnlig trening. Trening i å våge å stå i det ukjente, våge å ikke helt forstå, våge å gi slipp på kontroll, våge å utforske. Ja, kanskje krever det en god dose mot?

Å oppsøke kunst er en av mine måter å trene på. Når jeg går inn i et galleri “skrur jeg på” denne åpenheten og bare tar inn, opplever. Det samme gjør jeg når jeg går i teater, leser en bok eller går på konsert. Etterpå reflekterer jeg. Hva skjedde med meg nå? Hva var det som ble formidlet til meg? Hvordan reagerte jeg? Ble jeg provosert? Ble jeg utfordret? Likte jeg det? Likte jeg det ikke?

Spørsmål hjelper oss til å se ting fra et annet perspektiv.

Som lederrådgiver stiller jeg også spørsmål. Hele tiden egentlig. For spørsmål hjelper oss også til å se ting fra et annet perspektiv. Når jeg har skapt den viktige psykologiske tryggheten og bygd opp et godt tillitsforhold, kan jeg stille utfordrende spørsmål som blir utgangspunkt for refleksjon og utvikling. Spørsmål som kanskje er uventede og overraskende. Det resulterer ofte i de beste samtalene. Samtalene som får oss til å se inn i et nytt rom i oss selv, eller å se andre mennesker med et nytt blikk. Da kan vi gå ut fra rommet og kjenne at livet har blitt rikere, at rommet for andre perspektiver har blitt større, og kanskje har vi greidd å skape et godt utgangspunkt for innovasjon?

I serien “Alt handler om kommunikasjon!” deler jeg råd og erfaringer som jeg håper kan være relevant og lærerikt for deg.
Send gjerne forslag til kommunikasjons-utfordringer du ønsker jeg skal ta opp
.

Spiser kultur strategi til frokost?

February 8, 2021


Kommunikasjon handler om mennesker og mennesker er ulike. Derfor er kommunikasjon så spennende, og noen ganger utfordrende. Peter Drucker sa at kultur spiser strategi til frokost. Ja, kultur er avgjørende for god fremdrift, innovasjon og utvikling. Men struktur er også viktig. Jeg er tilhenger av begge deler, men er enig med Drucker at menneskene må komme først. Menneskene må trives, føle mening og engasjement. Kulturen må underbygge de gode strategiene. Og strategiene må underbygge den gode kulturen. Tydelige, tillitvekkende ledere, med klare mål og gode kommunikasjonsevner er vesentlig for å bygge fellesskap, en sterk organisasjon og et godt omdømme.

Jeg er opptatt av å bygge enkle strategier hvor hele organisasjonen er involvert. Det viktigste med en strategi er at den skal være attraktiv og enkel å etterleve. Den må gi gjenklang i hver enkelt ansatt og oppleves meningsfylt og inspirerende. Alle strategier og planer bør inngå i en helhetlig tankegang, for å styrke identiteten og kulturen. Når jeg jobber med strategi og implementering i et selskap eller en offentlig institusjon, så legger jeg vekt på rollen som inspirator for å få så mange som mulig engasjert i arbeidet med å bygge ett lag. Jeg tar i bruk alle de gode pedagogiske virkemidlene jeg har fra min bakgrunn som pedagog, og er opptatt av at alle skal føle eierskap til prosessene. Klarer jeg det, er sjangsen mye større for at strategiprosessen har en positiv effekt i det daglige. Det er ingen poeng i å betale dyrt for en strategi som ingen bruker!

Jeg tar i bruk alle de gode pedagogiske virkemidlene jeg har fra min bakgrunn som pedagog.

En strategi skal hjelpe alle i selskapet å nå noen mål. Handler det om en kommunikasjonsstrategi, så tenker jeg at man må kjenne kulturen og verdiene igjen i det som står der. Man må kunne bruke strategien som et verktøy i den daglige kommunikasjonen, for eksempel i sosiale medier eller i et innsalgsmøte. Jo enklere og mer intuitiv strategien er, dess bedre verktøy blir den. Mitt mål er at en kommunikasjonsstrategi skal være på maks 10 sider. Helst mindre. Sidene må være innbydende og lekre i layouten, ha korte og informative tekstbolker. Så mange av de ansatte som mulig bør ha følt at de har hatt anledning til å komme med innspill underveis.

Når strategien (-e) er utarbeidet skal den implementeres. Også her er det viktig at alle i organisasjonen er involvert. For at en strategi skal bli et levende og godt verktøy, så må alle vite hvordan de skal bruke dette verktøyet. De må skjønne hva man har tenkt med de ulike områdene som er beskrevet, og ikke minst skjønne hvordan de selv kan bruke strategien for å forenkle arbeidsoppgaver i hverdagen. En god strategiimplementering skal gi de ansatte lyst til å bruke dokumentene aktivt i hverdagen.

Alle årshjul og planer bør være bygd opp rundt hovedelementene i strategiene som er utarbeidet. På denne måten vil det bli mye lettere å måle resultater, dessuten vil helheten gjøre at selskapet framstår som tydeligere og mer samkjørt for omverdenen. Gjør man et grundig arbeid rundt strategier og årsplaner, vil det daglige arbeidet bli så utrolig mye mer oversiktlig.

Men er det noen poeng i gode strategier dersom kulturen er dårlig?

Spiser kultur strategi til frokost?
Vi kan vel konkludere med at Peter Drucker langt på vei har rett. Strategiene kan være så fine og gode de bare vil, men det er til syvende og sist menneskene som forvalter strategiene det handler om.

I serien “Alt handler om kommunikasjon!” deler jeg råd og erfaringer som jeg håper kan være relevant og lærerikt for deg.
Send gjerne forslag til kommunikasjons-utfordringer du ønsker jeg skal ta opp
.

Hvordan går det med bedriftskulturen nå?

February 1, 2021


Forskning forteller oss at lønnsomhet er uløselig knyttet til trivsel og bedriftskultur, og vi trenger vel egentlig ikke en forskningsrapport for å skjønne sammenhengen her? Dersom du trives på arbeidsplassen din så gjør du en bedre jobb, enkelt og greitt. Du får mer lyst til å gjøre en ekstra innsats dersom du opplever at det du gjør blir satt pris på, anerkjent og lagt merke til. Dersom du føler at det du gjør er meningsfylt, og enda bedre: dersom du opplever at du er en del av noe større, et fellesskap, en flokk!

Men hva skjer med flokken nå?

I forrige uke hadde jeg en lang samtale med en CEO som på forbilledlig vis satte i gang tiltak umiddelbart etter koronaens inntog i mars i fjor. Han startet med å lage små videosnutter hver eneste dag som han delte med flokken sin. Han har stor tro på transparens, åpenhet og hyppig informasjon. Det har jeg også.

En annen CEO jeg er rådgiver for, har innført en times utetid midt på dagen for flokken sin. “Kom dere ut i frisk luft og dagslys!” Han har ukentlige, digitale fellessmøter, og de ansatte har på eget initiativ satt i gang digitale fredagssamlinger der de møtes uformelt og avslappet over en pils eller et glass vin.

Rett før jul hadde jeg foredrag og workshop med et team fra Microsoft hvor vi diskuterte akkurat disse tingene. Hvordan har vi det sammen hver for oss? Hva gjør det med oss å bare møtes på Teams. De fleste fortalte at de lengtet intenst etter å møte hverandre ansikt til ansikt. Selv de mest introverte savner å være sammen med kollegaene sine nå. Da vi var ferdige med seansen og skulle oppsummere, sa samtlige at det gjorde så godt å snakke om akkurat dette. At det lettet litt på trykket.

Selv de mest introverte savner å være sammen med kollegaene sine nå.

Alle ønsker at koronaen snart må ta slutt. Vi lengter etter mer normale liv, etter å møtes, le sammen, kjenne på fellesskapet og at vi hører til en flokk. Så hva skal vi gjøre fram til det skjer?

Jeg tenker at ledere har en svært viktig oppgave her (midt i alt det andre krevende de står i). Vi vet at i kriser er det enda viktigere med tett oppfølging og mye informasjon. Men jeg tenker også at de ansatte har et ansvar. Inviter en kollega til en kaffeprat hvor dere ikke snakker om jobb. Eller hva med en tur ut i frisk luft med god avstand? Walk & talk-møter har blitt mer populært enn noen gang, og følelsen etterpå er så utrolig god!

Her er noen forslag til hva dere kan gjøre for å holde motet oppe og for å kjenne på at dere fremdeles er en fin flokk som holder sammen.

  • Walk & talk! Avtal ukentlige møter i frisk luft.
  • Pass på at de digitale møtene ikke alltid bare handler om jobb.
  • Sett av tid til den uformelle praten.
  • Lag digitale, sosiale sammenkomster med Quiz, Fuelbox eller lignende.
  • Fortell hverandre historier om selskapet dere jobber i. Ting dere har opplevd sammen som dere er stolte av.
  • Snakk sammen om hva dere kan gjøre for å lette på trykket for hverandre.
  • Spør hverandre det viktige spørsmålet: Hvordan går det med deg? (og sett av tid til å lytte på svaret).
  • Ta vare på hverandre!

Det lønner seg på alle vis!

I serien “Alt handler om kommunikasjon!” deler jeg råd og erfaringer som jeg håper kan være relevant og lærerikt for deg.
Send gjerne forslag til kommunikasjons-utfordringer du ønsker jeg skal ta opp
.

Øvelse gjør mester!

January 18, 2021


Vi har alle opplevd å være i en situasjon hvor vi ikke helt vet hva vi skal si, eller hvor vi etterpå har tenkt at dette kunne jeg ha taklet så mye bedre. “Hvorfor sa jeg ikke DET heller, i stedet for å framstå som usikker og lite proff” eller “Hvorfor i all verden ble jeg så satt ut av det han sa til meg under møtet i går?”

Husker du prosjektgruppen jeg fortalte om i forrige uke?
Vi jobbet mye med å forberede oss på det uforutsette før de skulle presentere sitt prosjekt for juryen under anbudsprosessen. Vi så for oss hele situasjonen; hvordan rommet mest sannsynlig så ut, hvordan juryen kom til å sitte, hvordan prosjektmedlemmene skulle gå inn i rommet, hvem som skulle presentere først og så videre. Vi visste selvfølgelig ikke nøyaktige svar på dette i forkant, men vi gikk gjennom ulike scenarier slik at alle var best mulig mentalt forberedt. Jeg representerte juryen, som i et rollespill, og stilte svært kritiske spørsmål underveis. Da kunne vi teste ut hva som var hver enkelt deltaker sine styrker, og fokusere på dem. Vi fikk også kartlagt hva de burde øve mer på og hva som kunne bli utfordringer underveis. Til hver nye samling fikk de oppgaver å øve på individuelt og i gruppen.
Samme teknikk bruker jeg for meg selv, både i jobb og privat sammenheng.

Jeg husker faktisk en av de aller første gangene jeg tok i bruk denne teknikken: Jeg var ikke mer en 9-10 år gammel, og skulle ta toget helt alene for første gang for å besøke mormor og morfar. De bodde bare en stasjon unna vår stasjon, men jeg husker at jeg ble utfordret av mor på at jeg selv måtte kjøpe billetten og klare det hele alene. Det der billettkjøpet syns jeg kanskje var det mest skumle! “Jamen, hva skal jeg si til mannen bak luken?” husker jeg at jeg tenkte. Så jeg foreslo for mor:

“Nå leker vi at du er han som sitter i luken og så skal jeg komme og kjøpe billett. Ok?”

På den måten ble jeg tryggere på det som til da var ukjent. Jeg fikk øvd på å si ordene jeg skulle si høyt, jeg var forberedt på en helt annen måte, og hjertet banket ikke fullt så raskt da jeg kom fram til luken. Togturen husker jeg ingenting av. Men jeg husker mestringsfølelsen etterpå!

Mitt råd til deg er å øve ved å si ordene du skal si høyt. Da får du et klarere bilde av hvilke ord som passer best i sammenhengen, og hvordan de klinger i munnen. Jeg kan faktisk ikke få sagt nok hvor viktig det er å øve. Om du skal holde en presentasjon, stille til et jobbintervju, delta i en debatt eller noe annet.
I ti år har jeg levd av å holde foredrag. Man skulle tro det etter hvert gikk litt på autopilot. Den dagen det skjer, er jeg død som foredragsholder! Jeg øver mange, mange timer før hvert oppdrag. Det samme gjorde prosjektgruppen som har vært case for de første to artiklene i denne serien. De øvde på alle mulige scenarier, ble tryggere og tryggere på hverandre og på seg selv.
Og hvordan det gikk i anbudsprosessen?
De vant!

I serien “Alt handler om kommunikasjon!” deler jeg råd og erfaringer som jeg håper kan være relevant og lærerikt for deg.
Send gjerne forslag til kommunikasjons-utfordringer du ønsker jeg skal ta opp
.

Ta kontakt her!

Eldre innlegg