Som mange andre nordmenn har jeg i koronatiden blitt hekta på friluftslivet og hengekøye-overnatting. I mars i fjor ble min jobbsituasjon fullstendig forandret. Alle foredrag- og konferansieroppdrag ble kansellert eller flyttet fram i tid. Jeg måtte tenke nytt. Etter ti år som selvstendig næringsdrivende er jeg vant med både hjemmekontor og høy grad av fleksibilitet. Men plutselig hadde jeg ingen oppdrag! Heldigvis har jeg vært rådgiver i alle år, ved siden av det å holde foredrag. Det ble redningen. I tillegg til digitale foredrag som etter hvert fikk et greit oppsving.
En annen «redning» har vært at jeg har studert faget mitt mye dypere enn jeg de siste årene har tatt meg tid til. Jeg har dykket ned i forskningsrapporter og bøker om ledelse, bedriftskultur, effekter av digitale møter på godt og vondt, og ikke minst om psykologisk trygghet. Jeg har diskutert med venner og kollegaer, skrevet og reflektert. Og selv om koronaperioden har vært kjip på mange måter, så kan jeg nå se tilbake og tenke at jeg brukte tiden ganske godt. Flere nye foredrag har blitt produsert og jeg er nå veldig godt rustet til en travel høst.
Den viktigste boken jeg leste dette året er The fearless organization av Amy Edmondson. Store deler av boken ble lest fra hengekøyen i vår elskede Nordmarka. Begge deler anbefales varmt!
Fra hengekøyen har jeg også reflektert mye over hvordan ledelse og bedriftskultur kommer til å se ut post covid. Mange flere enn meg har fått smaken på friheten. Noen selskaper har allerede annonsert at de vil innføre en helt annen fleksibilitet når det gjelder når og hvor man skal jobbe. Amesto, hvor min bedre halvdel sitter i konsernledelsen, har med Chief People Officer Heidi Nygjelten i spissen, sågar lansert et fleksibilitetsmanifest.
Vi vet fra forskning (og erfaring) at selskaper med en sterk fellesskapskultur og psykologisk trygghet som grunnmur er mer produktive, mer innovative og mer lønnsomme. Vi vet også at de beste teamene er de som har mangfold, høyde under taket, stort rom for diskusjoner og tydelige felles mål. En av de mest omtalte studiene rundt det å bygge gode team er Project Aristotle som Google gjennomførte for noen år tilbake, og som ble beskrevet i en grundig og meget god artikkel i The New York Times (les den!).
Mitt spørsmål er nå: Hva vil skje med fellesskapsfølelsen når WFH blir den nye normalen? (= Working From Home, eller egentlig: Working From Hammock i følge Amy Edmondson som nylig delte posten min på LinkedIn!)
Hva vil skje med fellesskapsfølelsen når WFH blir den nye normalen?
Hva vil skje med kommunikasjonen vår dersom de fleste møtene framover skal skje digitalt? Kommunikasjonen mister så mange nyanser når den foregår på Teams. Små non verbale signaler forsvinner, kroppsspråk blir misforstått, tekniske problemer forstyrrer og hjernen vår må jobbe hardere for å tolke og forstå denne «nye» måten å kommunisere på (dette er jo ikke så nytt, men det enorme omfanget er nytt med Covid-19. Les artikkel om Zoom fatigue her). Dessuten mister vi de uformelle samtalene i gangene, ved kaffemaskinen eller i kantinen. Samtalene om vær og vind og hva du gjorde i helgen. Den gode fortellingen. Latteren. Smilene. Det er dette som bygger relasjoner. Det er dette som skaper tillit.
Det må vi snakke om når vi nå går inn i den nye normalen.
Kilder: Amy Edmondson, New York Times, Google, Standford News, Amesto
