#fredagspåfyll nr. 42

mai 22

I dag vil jeg fortelle historien om den aller beste lederen jeg noen gang har hatt. Han var min første teaterregissør, Vladimir Smid, eller Vlad, som vi kalte ham. Grunnen til at jeg syns han var en så flink leder, var at han satte noen tydelige rammer for hvordan han ville ha det. Til noens frustrasjon. Men vi visste hvor vi hadde ham. Og så var han et overflødighetshorn av kunnskap og gode fortellinger.
Jeg husker en fredags ettermiddag, ungdommene skulle snart ta helg, og Vlad sa til oss:
Kjære rabbagaster!
Når dere sitter på toget i kveld og skal inn til den store byen, så må dere observere i kupéen på toget. Se for eksempel damen som sitter foran deg: Hvordan er hun i ryggen sin? Hvordan er hun i blikket? Hva skal hun ut på? Og se på den lille gutten på fem år, hvordan han bruker stolen! Sitter han rett opp og ned sånn som alle andre, eller ligger han og slenger rundt? Og se på den gamle mannen hvordan han holder staven sin, hvordan han skjelver på hånden.
Sånn kunne Vlad beskrive ulike mennesketyper, og få oss til å se det for oss inni hodene våre.
Så sa han en setning som jeg aldri skal glemme, og som jeg er umåtelig takknemlig for at jeg fikk så tidlig i livet. Han sa:

Kjære rabbagaster, husk en ting:
Gå gjennom verden med åpne øyne!