Forestill deg at du har en kollega litt høyere opp i systemet som du beundrer og ser opp til. Det er en godt voksen person som du har lært utrolig mye av og som er en kapasitet på sitt fagfelt. Nå er du så heldig at dere to skal jobbe tett sammen i et prosjekt. Du er spent og forventningsfull. Dette kan bli et steg videre i din egen karriere. Bare det å ha på CV’en at du har jobben tett sammen med X kan bli en svært viktig døråpner. Du kjenner ikke vedkommende veldig godt, og dere har heller ikke brukt tid sammen på å bli bedre kjent.
Etter bare noen få dager sammen i prosjektet så oppdager du at han som du beundrer så mye gjør en prosedyre som du vet kan utgjøre en risiko. Ganske nylig var du på et kurs hvor du lærte at denne prosedyren var noe man gjorde før, men som man har sluttet med fordi det skjedde en stygg ulykke i USA for noen år tilbake. Prosedyren ble endret til en sikrere metode. Din ryggmargsrefleks er å umiddelbart fortelle til kollegaen din at dette er noe man nå har gått vekk fra, men så begynner det å sirkulere ulike avveininger for og imot i hodet ditt. Kanskje han vet noe som du ikke vet? Hva med din egen karriere dersom han ikke liker å bli irettesatt? Kan det være mulig at du har feil? Har du ikke hørt noen mumle noe om at han kan være litt «moody» og sjefete? Hva om han blir provosert og forteller det til sjefen?
Det ender med at du ikke sier noe.
Hva med din egen karriere dersom han ikke liker å bli irettesatt?
Ukene går, og prosedyren gjentar seg. Nå begynner det å bli flaut å si noe, siden det har skjedd så mange ganger og du ikke sa noe første gangen, så du sier fremdeles ingenting.
Helt til en dag det plutselig går galt…
Dersom dere to hadde kjent hverandre bedre og hatt en psykologisk trygghet mellom dere, så hadde du våget. Da hadde du hatt mot til å dele din kunnskap, og dere hadde hatt en åpenhet som gjorde at dere kunne lære av hverandre. Trygghet til å våge, mot til å dele og åpenhet til å lære. Eller som jeg sier i mine engelske foredrag:
Professor Amy Edmondson snakker om den farlige stillheten, og at organisasjoner med psykologisk trygghet som fundament, har mye mindre av denne stillheten enn i organisasjoner som er preget av frykt og hierarki.
I en verden hvor kunnskap er en av våre aller viktigste verdier, så må vi tenke helt annerledes på bedriftskultur og ledelse enn hva som har vært vanlig tidligere. Vi jobber ikke lenger på samlebånd i en fabrikk slik Charlie Chaplin beskriver så hjerteskjærende i filmen Modern times. For å skape innovasjon og vekst, så må hjernene våre få næring. For at nye og banebrytende idéer skal kunne poppe opp i hodene våre, så må vi gi tankene frihet. Vi er mennesker med følelser og sårbarhet, og derfor er psykologisk trygghet på arbeidsplassen av avgjørende betydning.
Den gamle fryktkulturen er passé. Ledelse basert på hierarki og makt er på vei ut. Den yngre garde kommer ikke til å finne seg i å jobbe for en «moody» sjef som ikke legger til rette for kreativ utfoldelse og trivsel på arbeidsplassen. De drives av en indre motivasjon som blir drept dersom noen tråkker på dem. Da finner de seg heller en annen jobb, eller skaper sin egen.
Den gamle fryktkulturen er passé.
Vi kan alle bidra til å skape en trygg arbeidsplass med psykologisk trygghet som et fundament for læring, innovasjon og vekst. Men da må alle erkjenne at dette er viktig og at det ikke kommer av seg selv. Vi må være bevisst vårt eget ansvar og vår egen påvirkning, og forstå at dette handler om kommunikasjon. En slik kultur kan skape fantastiske muligheter! Det er ikke dermed sagt at det er enkelt. En åpen og inkluderende kultur med stor grad av diversitet og ulike personligheter kan være krevende. Men med respektfull kommunikasjon, åpne og nysgjerrige spørsmål og et ønske om å lære av hverandre, så er gevinstene i det lange løp enorme.
Det er ikke enkelt, det kommer ikke av seg selv, men det er en helt nødvendig livslang, dynamisk prosess.
Jeg hadde nylig et foredrag for Subsea7 om tydelig kommunikasjon og sikkerhet. Der gir jeg helt konkrete råd til hva man bør legge vekt på i arbeidet med å skape en trygg kultur preget av åpen og tydelig kommunikasjon. Dette er livsviktig på en arbeidsplass hvor sikkerhet er så avgjørende. Bør dere løfte dette temaet på din arbeidsplass? Ta kontakt!
Kilder: Amy Edmondson, Deloitte Human Capital Trends 2020, Google Project Aristotle, NY Times.