Mine år på barneskolen var ikke så hyggelige. Læreren vår var mye sykemeldt, så vi hadde svært ofte vikarer, helt fra andre til femte klasse. Vi var heldige dersom en vikar var hos oss i hele to uker i strekk. De fleste var unge og uerfarne uten noen form for pedagogisk utdannelse. Med så hyppige vikarskifter og så liten kontinuitet ble vi naturlig nok en utrygg klasse. Det utviklet seg en kultur hvor de «tøffeste» regjerte, og de som ikke passet inn i deres verdensbilde fikk gjennomgå. Mobbing ble det aldri snakket høyt om, selv om det foregikk i stor skala. Jeg kan fremdeles kjenne følelsen og et søkk i magen når jeg tenker på det. Setninger som ble sagt sitter spikret i minnet for resten av livet. I friminuttene låste jeg meg gjerne inn på do, selv om det luktet helt forferdelig der.
I friminuttene låste jeg meg gjerne inn på do, selv om det luktet helt forferdelig der.
Jeg har aldri tenkt på meg selv som et offer. Hjemme opplevde jeg kjærlighet og psykologisk trygghet i bøtter og spann! Jeg var en trygg og robust jente, som antakelig ble enda mer robust av det jeg opplevde på skolen. Sett sånn i ettertid. Det føltes antakelig ikke sånn der og da, men nå kan jeg se at jeg ble sterk av det. Jeg tror dessverre at flere andre i klassen hadde det betydelig mye værre enn meg.
Mangel på ledelse eller mangel på bevisst ledelse gjør at kulturer får utvikle seg uten retning eller korreksjon. Det kan få katastrofale konsekvenser. Flere av dere som leser dette har sikkert opplevd noe lignende, enten på skolen eller senere i jobblivet. Hvert fall har alle av oss hørt om tilsvarende.
De fleste av oss har også opplevd det motsatte. Heldigvis!
Da jeg gikk på musikklinjen på videregående hadde jeg en lærer som het Terje. Han skapte en aura rundt seg av godhet, tilstedeværelse og entusiasme. Han fikk oss til å føle oss sett og verdsatt. Han var nysgjerrig på hvordan vi tenkte, og hele hans væremåte skapte en psykologisk trygghet som et fundament i klasserommet. Vi fikk utfolde oss og være oss selv. En gang skrev jeg en oppgave om punkens historie, og kjørte Johnny Rotten med «God save the Queen» på full guffe i klasserommet. Ikke for å skryte, men Terje ga meg 6 på den oppgaven! 😉
Vi fikk utfolde oss og være oss selv. […] med «God save the Queen» på full guffe i klasserommet!
Jeg er sikker på at dersom noen av Terjes tidligere elever leser dette, så kan de skrive under på at han var en av de beste lærerne de har hatt. Det sier litt at han nå har en haug av oss som venner på Facebook, og at han stadig kommenterer og gratulerer på elevers poster. Varmt, ekte og omsorgsfullt. Takk, Terje, for tryggheten du ga oss!
I arbeidslivet kan vi også være heldige å møte på sånne som Terje;
Ledere med nysgjerrighet, varme og omsorg. Ledere som ser flokken og enkeltmenneskene, som med sin væremåte smitter trygghet og entusiasme over på de ansatte. Ledere som bidrar til å skape en kultur som er utviklende, engasjerende og fremoverlent.
Dessverre møter vi disse litt for sjelden, og det syns jeg er urovekkende. For slik samfunnet utvikler seg nå, så er menneskene, og det som sitter mellom ørene deres, våre aller viktigste verdier framover. Vi lever i et kunnskapssamfunn hvor idéer og innovasjon er av vesentlig betydning for utviklingen videre, og dersom du ikke er trygg på deg selv og menneskene rundt deg, så klarer du heller ikke å skape nye idéer.
Hvorfor er ikke flere ledere opptatt av kulturbygging og å skape psykologisk trygghet rundt seg? Vi vet fra store studier og seriøs forskning at dette er noe av det aller viktigste som skal til for å skape gode team, innovasjon og vekst. Hva er det da som gjør at mange vegrer seg for å ta tak i dette?
Jeg tror mye handler om mangel på bevissthet og kunnskap om hvor store effekter dette kan få, om hvor lønnsomt det faktisk er. Men det handler nok også om mangel på mot. For det krever mot å skape en transparent kultur. Det krever mot å åpne opp for diversitet og diskusjoner, å bygge en kultur hvor ulike meninger får komme fram i lyset. Man må tåle uenighet og temperatur. Man må tåle å bli sagt imot. Man må våge å gi slipp på noe av kontrollen og gi tillit til de ansatte. Psykologisk trygghet kommer ikke av seg selv. Det er en kontinuerlig, dynamisk prosess som man må ha langt framme i bevisstheten hele tiden.
Derfor sier også mange ledere at de vet de burde, men de har dessverre ikke tid.
Mitt svar til det er at du har ikke tid til å la vær!
Kilder: Amy Edmondson, New York Times, Google, Jobbpsykologi
