Vi har alle opplevd å være i en situasjon hvor vi ikke helt vet hva vi skal si, eller hvor vi etterpå har tenkt at dette kunne jeg ha taklet så mye bedre. «Hvorfor sa jeg ikke DET heller, i stedet for å framstå som usikker og lite proff» eller «Hvorfor i all verden ble jeg så satt ut av det han sa til meg under møtet i går?»
Husker du prosjektgruppen jeg fortalte om i forrige uke?
Vi jobbet mye med å forberede oss på det uforutsette før de skulle presentere sitt prosjekt for juryen under anbudsprosessen. Vi så for oss hele situasjonen; hvordan rommet mest sannsynlig så ut, hvordan juryen kom til å sitte, hvordan prosjektmedlemmene skulle gå inn i rommet, hvem som skulle presentere først og så videre. Vi visste selvfølgelig ikke nøyaktige svar på dette i forkant, men vi gikk gjennom ulike scenarier slik at alle var best mulig mentalt forberedt. Jeg representerte juryen, som i et rollespill, og stilte svært kritiske spørsmål underveis. Da kunne vi teste ut hva som var hver enkelt deltaker sine styrker, og fokusere på dem. Vi fikk også kartlagt hva de burde øve mer på og hva som kunne bli utfordringer underveis. Til hver nye samling fikk de oppgaver å øve på individuelt og i gruppen.
Samme teknikk bruker jeg for meg selv, både i jobb og privat sammenheng.
Jeg husker faktisk en av de aller første gangene jeg tok i bruk denne teknikken: Jeg var ikke mer en 9-10 år gammel, og skulle ta toget helt alene for første gang for å besøke mormor og morfar. De bodde bare en stasjon unna vår stasjon, men jeg husker at jeg ble utfordret av mor på at jeg selv måtte kjøpe billetten og klare det hele alene. Det der billettkjøpet syns jeg kanskje var det mest skumle! «Jamen, hva skal jeg si til mannen bak luken?» husker jeg at jeg tenkte. Så jeg foreslo for mor:
«Nå leker vi at du er han som sitter i luken og så skal jeg komme og kjøpe billett. Ok?»
På den måten ble jeg tryggere på det som til da var ukjent. Jeg fikk øvd på å si ordene jeg skulle si høyt, jeg var forberedt på en helt annen måte, og hjertet banket ikke fullt så raskt da jeg kom fram til luken. Togturen husker jeg ingenting av. Men jeg husker mestringsfølelsen etterpå!
Mitt råd til deg er å øve ved å si ordene du skal si høyt. Da får du et klarere bilde av hvilke ord som passer best i sammenhengen, og hvordan de klinger i munnen. Jeg kan faktisk ikke få sagt nok hvor viktig det er å øve. Om du skal holde en presentasjon, stille til et jobbintervju, delta i en debatt eller noe annet.
I ti år har jeg levd av å holde foredrag. Man skulle tro det etter hvert gikk litt på autopilot. Den dagen det skjer, er jeg død som foredragsholder! Jeg øver mange, mange timer før hvert oppdrag. Det samme gjorde prosjektgruppen som har vært case for de første to artiklene i denne serien. De øvde på alle mulige scenarier, ble tryggere og tryggere på hverandre og på seg selv.
Og hvordan det gikk i anbudsprosessen?
De vant!
I serien «Alt handler om kommunikasjon!» deler jeg råd og erfaringer som jeg håper kan være relevant og lærerikt for deg.
Send gjerne forslag til kommunikasjons-utfordringer du ønsker jeg skal ta opp.
