Kamera på eller av?

Fire grunner til zoom fatigue og noen forslag til løsninger

Hvor mange digitale møter har du deltatt på det siste året? Ett i uka, åtte pr dag? Har du tall på dem?
For ett år siden begynte det. De digitale møtenes revolusjon.

I begynnelsen var vi ganske ivrige. Jeg deltok på musikk-quiz på Zoom, fredagspils på Whereby og uformelle samtaler på Teams. Jeg syns det var utrolig gøy, og hadde ingen som helst tanke om at dette skulle vare i en liten evighet. At vi skulle bli så slitne av disse digitale treffene, og at vi skulle savne fysisk samvær så mye.

Jeg hadde ingen som helst tanke om at dette skulle vare i en liten evighet. At vi skulle bli så slitne av disse digitale treffene…

Ledere jeg snakker med forteller at ett år med dager stappfulle av møter via en skjerm begynner å tære på kreftene. Flere og flere velger telefonmøter i stedet for video, og enda bedre: flere og flere velger varianten walk & talk.

Hvorfor blir vi så utkjørt av disse skjermmøtene, og hva kan vi gjøre for å bli mindre slitne?

Jeg leste nylig en artikkel i Standford News skrevet av Vignesh Ramachandran om kommunikasjonsprofessor Jeremy Bailenson, grunnleggeren av Stanford Virtual Human Interaction Lab (VHIL), som er midt i et stort studie om Zoom Fatigue. Noen foreløpige funn er offentliggjort, og jeg har lyst å dele disse med deg:

1. Overdreven direkte øyekontakt er intenst for hjernen vår, og ansiktene føles unaturlig store for situasjonen.

En av de største fryktene folk flest har, er å stå på en scene foran et publikum. I et videomøte har du alles øyne på deg hele tiden, selv om du ikke har ordet. Du er eksponert og hjernen din oppfatter det som om du står på en scene. Dette er stressende for oss, forteller Jeremy Bailenson. I tillegg er ansiktene vi ser på skjermen unormalt store sammenlignet med i et fysisk møte. Som om vi var veldig nær og nærmest i en intim relasjon. Å være “så nær” mennesker som man kanskje ikke engang har møtt før, i mange timer, er intenst for hjernen vår. Den oppfatter at den må være på alerten, og vi blir slitne. Bailenson foreslår at vi dropper fullskjermmodus, reduserer størrelsen på vinduet og at vi bruker eksternt tastatur og mer avstand for å øke den personlige intimsonen.

2. Å se seg selv hele tiden, i sanntid, er stressende

Tenk deg at sjefen din hele tiden holdt opp et speil foran deg på jobb. Uansett hva du foretok deg, så var hun der med speilet sitt. Ved kaffemaskinen, i matpausen, i møtene, hele tiden så du deg selv, og kunne vurdere hver minste bevegelse du selv gjorde. Det er jo faktisk nesten det vi opplever nå. Eller i alle fall er det slik hjernen vår opplever det, i følge dette studiet. Er det rart vi er slitne? Bailenson foreslår at vi slår av selv-visningen.

Tenk deg at sjefen din hele tiden holdt opp et speil foran deg på jobb.

3. Videomøter reduserer vår mobilitet

Vi vet at når vi beveger oss så presterer vi bedre kognitivt. Dette året har gitt oss MYE stillesitting. Det er derfor jeg tidlig i koronaperioden gikk ut og anbefalte walk & talk. Heldigvis ser vi flere og flere som tar telefonmøter ute, eller holder fysiske møter ute. Vi burde gjøre mye mer av det! Kroppene våre har ikke godt av sitte så mye i ro, og hjernen trives mye bedre når vi er i aktivitet og får frisk luft. Kom dere ut!

Vi vet at når vi beveger oss så presterer vi bedre kognitivt. Dette året har gitt oss MYE stillesitting.

4. Den kognitive belastningen er mye høyere i videosamtaler

Å ha samtaler med hverandre er noe av det mest naturlige i verden. Vi tar intuitivt inn non verbale signaler og tilbakemeldinger som vi analyserer umiddelbart og bruker i vår tolkning av hverandre og oss selv. I videosamtaler mister vi de små nyansene og vi må bruke mye mer krefter på å gi et nikk eller en tommel opp, bevegelsene blir overdrevne. Dessuten kan bevegelser på en skjerm bety noe helt annet enn den samme bevegelsen i et fysisk møte. Jeg kan for eksempel snu hodet mitt til siden for å gi et signal til samboeren min om at jeg er opptatt og at han ikke må forstyrre, men i et fysisk møte kan det å snu hodet til siden i en samtale oppfattes som veldig avvisende. Vi må jobbe hardere for å sende og motta signaler i en samtale digitalt, og dette er en stor kognitiv belastning for oss. Jeremy Bailenson anbefaler at vi oftere slår av kamera og bare har på lyd.

Dette er et pågående studie, og selv om den ikke er avsluttet, så syns jeg det er uhyre viktig å reflektere rundt disse tingene. Det angår de fleste av oss. Det pågår en stor diskusjon nå om elever som blir pålagt å ha på kamera i undervisningen. Dette syns jeg er komplisert. Som kommunikasjonsekspert er jeg i utgangspunktet tilhenger av å ha på kamera så ofte som mulig, fordi vi trenger å se hverandre. Den som leder møtet eller undervisningen har også behov for non verbale tilbakemeldinger underveis, og å vite at folk henger med. Men etter å ha lest om funnene til Jeremy Bailenson, snakket med mange ledere, og kjent på egen skjermtrøtthet, så tenker jeg at debatten må nyanseres mer, argumentene må utdypes, vi må se til forskningen og ta grep før konsekvensene blir for store.
I forrige uke hadde jeg det digitalt foredrag for et stort, internasjonalt selskap hvor jeg snakket om det å skape fellesskap og gi hverandre inspirasjon fra hjemmekontor. Etter foredraget diskuterte vi ulike utfordringer og hva vi alle kan gjøre for å bidra til gode digitale møter. For de er kommet for å bli, selv etter korona. På godt og vondt.

Hva gjør du for å hindre zoom fatigue?

Hvis du er interessert i å måle din egen Zoom fatigue, kan du ta undersøkelsen her og delta i forskningsprosjektet.

I serien “Alt handler om kommunikasjon!” deler jeg råd og erfaringer som jeg håper kan være relevant og lærerikt for deg.
Send gjerne forslag til kommunikasjonsutfordringer du ønsker jeg skal ta opp
.

Kilde: Stanford researchers identify four causes for ‘Zoom fatigue’ and their simple fixes, by Vignesh Ramachandran