#fredagspåfyll nr. 41

I dag har jeg lyst å fortelle deg en aldeles nydelig historie.
Den handler om en sosialantropolog som studerte ulike stammekulturer i Afrika for mange år siden. Han var i slutten av feltstudiet sitt, og i den lille landsbyen han var i, samlet han ungene på torget fordi han hadde lyst å gi dem en gave før han skulle dra hjem. Gaven var en stor kurv stappfull av godsaker. Så spurte han om de ville være med på en lek: han satte en strek på bakken foran alle ungene, så satte han kurven ganske mange meter foran denne streken. Så forklarte han leken sånn: Når jeg teller til tre, så skal dere springe alt dere kan frem mot kurven, og den som kommer først vinner hele kurven! Sosialantropologen talte: 1-2-3! Men han ble veldig overrasket over det han så. For i stedet for å springe alt de kunne for å vinne kurven, så tok alle ungene hverandre i hendene. Så gikk de frem til kurven, satte seg i en stor sirkel rundt, og delte innholdet broderlig og søsterlig med hverandre. Sosialantropologen, med sin vestlige tankegang, spurte: Hvorfor gjorde dere slik? Det skulle jo være en konkurranse!?
Da var det en nydelig, liten jente med store, undrende øyne som så på ham og spurte:

Hvordan kan en av oss være lykkelig, når resten er ulykkelige?

Denne historien ble kjent ved at Desmond Tutu brukte den til å forklare begrepet ubuntu. Ubuntu er en livsfilosofi og tenkemåte som er spredd i flere land i Afrika. Det handler om å forstå seg selv gjennom andre. Å løfte andre, og dermed løfte seg selv. Desmond Tutu sa: I am because we are.
Visste du at det norske herrelaget i håndball har et kamprop som er sånn: 1-2-3-ubuntu! De har skjønt noe. Det handler om å skape et vinnerlag bygd på en fellesskapsfølelse. Det syns jeg er interessant å overføre til organisasjonskultur og bedriftskultur.
Jeg holder akkurat på nå å bygge opp et nytt foredrag som jeg kommer til å kalle for 1-2-3-ubuntu!
Jeg vil med denne nydelige historien ønske deg en veldig helg, og spesielt en vidunderlig 17. mai.
Kjenn på fellesskapsfølelsen, selv om vi i år ikke får være sammen på samme måten som vi pleier.